Kunst – litteratur: Dyr i byen av Marte Wulff

Den lille ungen halvt står, halvt sitter ved bordet i stuen mens hun nynner fraværende og lepjer i seg fra en bolle havregryn og -melk som hun egenhendig har drysset økologiske kokosflak og ristede, hakkede mandler over. Det er lørdag morgen. Solen som skinner skarpt inn gjennom de tynne persiennene, avslører at vinduene ikke har blitt vasket på en stund, og at de vender like ut mot en støvete parkeringsplass. Hun orker ikke å se på all gråheten der ute og snur seg bort, bare for å oppdage at hun også kan se hvordan luften inne i leiligheten, selve dette tomrommet mellom alle tingene, er fylt med ørsmå, grålige støvpartikler. Luften kjennes med ett tykk. For å avlede seg selv fra tanken på at de sitter her og puster dette ned i lungene nå, hele tiden, reiser hun seg for å sette på litt musikk. Så slutter kanskje ungen med den irriterende nynningen også, samme linje igjen og igjen. Hun finner en spilleliste de har laget sammen, med «Morgenstemning» av Grieg, Mozarts klarinettkonsert og noen pianostykker av Erik Satie brutalt adskilt fra hverandre av noen generiske og overproduserte sanger fra de siste års Eurovisionfinaler og populære tv-serier for barn. De deler ikke musikksmak, de to, men her er demokrati, og så lenge annenhver sang er noe stemmeløst som behager ørene, kan hun holde det ut. Humøret og stemningen løfter seg både innvendig og utvendig med det samme den slanke fløytelyden med orkesterets støtte fyller rommet, og hun kjenner en svak, men umiskjennelig følelse av glede over den fulle koppen med varm kaffe som står foran henne, ved siden av skålen med oppskåret frukt: druer, banan og eple i dag. For en overflod, tenker hun, og med støtte fra Griegs musikk får hun øye på storheten i dette at hun, helt her oppe i nord, hver morgen velger fra et rikholdig utvalg fantastiske frukter, året rundt. Det er makeløst. Dessverre er det meste fløyet inn fra andre deler av kloden og har dermed sin mørke bakside, men hun kjøper i det minste økologisk, bortsett fra det som ikke er i sesong noe sted, og som hun synes måltidet blir fattig uten, en liten drue-klase eller en frisk kiwi, og hun vil ikke tenke på baksidene nå.

De lytter i stillhet til musikken mens morgenstemningen toner ut. Når en av ungens sanger kommer på, åpner hun avisen og finner frem kryssordet, men hun rekker bare å skrive inn den kjemiske formelen for gull samt at hyle blir ule på tvers, før hun blir avbrutt. Sangen har fransk tekst, og ungen blir inspirert til å drømme om Paris, sier hun vil flytte dit, til landet Paris, spør moren sin om de ikke kan gjøre det når hun blir stor?

Kan vi ikke det, mamma? Sjelvuplee?

Hun møter ungens håpefulle blikk og vil smile, prøver å smile, men klarer ikke å skjule ubehaget, de ulike viljene som støter mot hverandre i henne. Hun ser at ungen legger merke til motviljen i ansiktet hennes og hvordan hun vrir seg i stolen og nøler, ser at

blikket til ungen flakker, og at gnisten er i ferd med å slukne, før ansiktet plutselig lyser opp igjen og hun sier at de kan jo reise med tog!

Går det tog til Paris, mamma, herfra?

Hun skulle gjerne tillatt seg å drømme litt med sin lille datter, men hun får seg dessverre ikke til det. Hun vil ikke lyve heller; kjenner seg ærlig talt ikke sikker på om Eiffeltårnet stadig står når datteren er «stor». Om Frankrike stadig er Frankrike, Europa stadig Europa, om EU fremdeles holder sammen, om luften kommer til å være pustbar i storbyene, om grenser vil være åpne, om de to, som olje- og våpen- profitterende nordmenn, i det hele tatt vil våge å forlate landet sitt. Om årstider fortsatt vil være en greie.

Faen. Togspørsmålet blir hengende i luften mens bananen vokser i munnen, hun skyller den ned med kaffe og sitter igjen med en bitter, slimete sødme i ganen. Hun lar koppen hvile mot leppene en stund etter slurken; porselenet er varmt, hun tar en slurk til og vil tilbake til avisen og nyte smaken av frokosten, den har hatt sin pris. Hun prøver, hun griper en drue og legger den på tungen, presser den mot ganen til skallet sprekker og den friske smaken tyter ut. Hun løfter blyanten og stirrer ned i kryssordet, men hun sitter fast i en kvalme over hvordan hun forsurer ungens liv med denne katastrofetenkningen og de negative vibbene sine, uansett hvor reelle bekymringene er. Det er som med så mange andre dager, nei, vi kan ikke ha kjøttkaker til middag, sier hun da, og vrir hjernen for å finne på noe annet mens ungen står der ved frysedisken i butikken, sulten og tissetrengt. Eller hun sier nei, du vet jeg ikke kjøper hamburger til deg på restaurant, kan aldri bare gi etter som vanlige folk og kjøpe den dumme burgeren. Jeg vil at du ikke skal ha samvittighet til å spise svinekjøtt, du heller, sier hun, med øynene, når ungen nok en gang ber om pepperonipizza, og hun sier disse tingene enten med ord eller med øyne til tross for at hun får dårlig samvittighet over at hun prøver å gi datteren dårlig samvittighet over å spise svinekjøtt når hun er et barn og liker det så godt. Aldri kan den ungen få noe nytt, for de skal ikke støtte forbrukersamfunnet hvis de ikke må, og aldri kan hun få smarttelefon, for listen over ting som er feil med det, er nærmest uendelig, og aldri kan de bare kjøpe noe plastræl på Nille til et bursdagsbarn, for den plasten ender i naturen, og det vet de, og aldri kan de fly noe sted, og aldri kan hun ønske seg noe dyrt og fjongt som de andre i klassen vil misunne henne, uten å få en lang regle om overforbruk og hvordan markedet skaper falske behov hos mennesker, eller i det aller minste en stor, flappende håndsommerfugl. Huff, det er ikke bra.

Problemet er bare at hun tenker disse tingene hele tiden, så da tyter de ut av henne også, av og til. Hun kan holde igjen ni av ti ganger, men det blir likevel mye for ungen, for det er hun som får det, ettersom voksne flest responderer dårlig på alt som kan minne om kritikk eller anklagende toner, enten de kommer fra kjente eller fremmede. Dette har hun dyrekjøpt, personlig erfaring med fra et kort, men omstridt voksenbok- forfatterskap og vokter seg derfor for det. Ikke sånn å forstå at hun aldri uttaler seg kritisk om aspekter ved klima- og miljøsaken i offentligheten. Tvert imot skjer dette stadig oftere. Sluttproduktene av hennes vanligvis ikke-kunstneriske virke er for det meste offentlig tilgjengelige, og der lar hun i økende grad tematikken sive inn i håp om på et tidspunkt å «bruke sin stemme» til å «utgjøre en forskjell». Foreløpig har hun begrenset seg til rammene av tematikken hun tildeles, og må holde en sivilisert tone, ikke bli personlig, ikke være negativ og sjelden gå i dybden, så hun bruker det først og fremst for å holde seg varm mens hun lader opp til sitt eget grensesprengende og ærlige verk. Det er derfor heller når tematikken kommer opp i forskjellige sosiale sammenhenger, at hun ser sitt snitt til å forsøke å påvirke. Hun lar sjelden en anledning gå fra seg til å trekke frem temaet sånn i det små, men også der passer hun nøye på å være folkelig i tonen, ikke bruke såkalt pekefinger og ikke fremstille seg selv som noe ideal. Hun foretrekker, i likhet med de aller fleste, å bli likt og beundret fremfor å bli mislikt, sett ned på eller fryktet. Hun anser i utgangspunktet sitt voksne selv som et godt menneske – hvis hun ser bort fra den perioden hun forlot ungens far, da hun mistet seg selv av syne for en tid – og hvis hun ikke regner med tanker og fantasier. Indre liv bør holdes utenfor et sånt regnskap, synes hun. Hun har knyttet flere gode egenskaper til sin identitet basert på tilbakemeldinger oppigjennom livet, og fått bekreftet at hun er mulig, for ikke å si lett, å like, hvis hun vil, og det har hun altså villet, for det meste. Hun har vært godt selskap, skapt god stemning, vært en god vertinne, en god gjest, en god mor å ta med seg små venner hjem til. Slik har det vært, slik har hun vært.

Dette er i ferd med å endre seg, fornemmer hun, i takt med graden av uttalt engasjement for betent tematikk. Hun synes hun kan se en skygge i de andres blikk nå. Trolig har hun ennå ikke funnet balansen mellom lidenskapelig engasjert dommedagsprofet og overlegen, dømmende bedreviter. Overfor folk som synes hennes holdninger og advarsler blir «overdrevet», «radikale», «litt mye» eller i det minste «ikke helt dem», vil hun helst peke på seg selv utenfra og le litt, vise at hun godt vet hvordan hun fremstår, ingen må tro noe annet, og at hun er jo ikke noe bedre enn dem, langt ifra, innerst inne er hun like redd, like flau, like feig. Like dum. Og det er jo sant, eller var det i det minste frem til ganske nylig. Likevel havner hun utenfor, synes hun, hver gang hun handler i tråd med den delen av seg selv som insisterer på at når alt håp er ute, når livsgrunnlaget står på spill, så er risikoen for å bli mislikt et marginalt problem. Da er det som om alle hører en annen musikk enn henne, følger en annen rytme, og at bare hun har falt ut av den.

Hun er riktignok mindre redd for hva de andre tenker om henne nå enn i begynnelsen, ved innspurten til dette nye livet med denne alvorlige innfallsvinkelen, da hun stadig vurderte om retningsvalget kanskje ville koste dem for mye, sånn sosialt. Hun har eksperimentert med hvor irriterende hun kan tåle å være, og merket, ikke uten en viss tilfredsstillelse, at toleransen hennes har vært høyere enn ventet. Hun øver seg på hvor dårlig hun orker å la stemningen bli før hun slipper løs et selvironisk spark eller bagatelliserer en påstand hun nettopp har kommet med. Forrige gang de grillet hos naboer og noen laksestykker ble tilbudt henne, sa hun rett ut at hun nettopp hadde lest en bok om lakseoppdrett og dessverre ikke kunne forsvare det moralsk å takke ja. På tilsvaret ikke snakk om det nå, da, nå har vi det jo så hyggelig, svarte hun, i stedet for noe forsonende som behagertrangen ofte krever etter et sånt stikk, at lakseoppdrett er det overhodet ikke noe hyggelig ved, så det blir vanskelig for meg å nyte kvelden når jeg ser det røde, bolede fiskekjøttet på tallerkenene deres.

Det slo ikke godt ut. Noen fnyste, én himlet med øynene, og hun fikk et bevis for at dersom hun ikke passer seg og holder igjen litt, vil de ikke bli invitert med på ting lenger.

Ungen elsker å bli invitert med på ting.

Dessuten er hun ikke uten svakheter selv. De spiser for eksempel egg, ganske ofte til og med, hun har kokt et par nå, til lørdagsfrokosten, uten å ofre de stakkars kyllingene mer enn en tanke. Ost spiser de også, hvilket er høyst kritikkverdig med tanke på kuene, men det gjør liksom ikke vondt nok. Det er for vanlig, bestialiteten for utydelig, for godt skjult.

Det går gjennom henne en bølge av lyst til å si høyt at dagens egg er det siste egget hun noen gang skal spise, og at hun aldri skal kjøpe ost igjen, men hun tar seg i det i et kjærkomment glimt av selvinnsikt. Ost er ungens eneste kilde til kalsium, osteoporose ligger til familien, og matpakkehverdagen ville rett og slett bli for komplisert uten. Summen av disse unnskyldningene redder henne, hun kan legge det bort foreløpig. Men hun kan ikke fortsette å snakke om disse greiene til ungen hele tiden, hun ser jo at hun plager henne, og at det uansett ikke riktig går inn, at hun ikke trenger gjennom. Ungen kobler ikke kjøttet hun spiser, til tegnefilmdyrene hun gråter så sårt for i filmene hun nå, etter den utslitt-stork- episoden, har bestemt seg for at hun ikke liker. Det har blitt noe hun sier, i en voksen tone: Jeg ser ikke dyrefilmer, og så gjør hun heller ikke det.

Mammaaa!

Lyden røsker henne ut av tankene, hun skvetter med lyd, ææh! Ungen har sittet oppslukt i å pirke med neglen på litt stearin som har rent ned på bordet fra det levende lyset som skulle lage koselig lørdagsstemning i den litt kjølige stuen, men nå er hun lei av å vente på svar på spørsmålet om Paris.

Kan man det, mamma?

Unnskyld, skatt, jeg satt og tenkte på noe jobbgreier. Det er vel mulig å reise til Paris med tog ja, men det tar veldig, veldig lang tid sånn som det er nå. De har prioritert motorveier i stedet, togforbindelsene i Europa er en skam, det går ikke engang nattog til de store nordiske byene, ganske så håpløst, sier hun og sukker.

Men du, mellom oss sagt så tror jeg ærlig talt den byen er litt oppskrytt uansett. Best vi blir her, hæ?

Hun forsøker seg på et fortrolig blunk over bordet, men ungen er ikke mottakelig, det spente uttrykket har blitt matt, hun senker et par skuffede øyne og ser ned i bordplaten idet de første trillene fra Sibelius’ pianosonate klinger over høyttalerne. Da henter hun opp noe fra et lager dypt i seg selv som hun trodde var tomt i dag, og legger til:

Men når de får bygget sånne magnetiske underjordstog og vi kan dra dit helt utslippsfritt på tre kvarter, det er jeg med på. Da kan vi bo der eller dra på ferie der eller hva enn du har lyst til, lære oss fransk! Med de togene kan du også komme deg til pappa på tyve minutter uten å forurense noen ting, tenk det! Det gleder jeg meg til. Men nå, lille museungen min, skal vi ut i solen til Jesus og Pippi. Spis maten din!

Ungen lyser opp av å se for seg disse nye mulighetene, lener hodet bakover så munnen åpner seg mens hun skuer ut i tomme luften med et evighetsblikk. Hun merker at det lysner inni henne selv også, hun elsker jo vanligvis de stille soldagene når ungen er rolig og glad og det eneste de skal, er å slappe av og leke under et av trærne i gården. Snart reiser ungen seg, smiler og ser lur ut.

Se, mamma, jeg har lagd Æifeltårnen med stearin! Og jaggu har hun det.

Utdrag fra kapittel 10, Frokost, fra Dyr i byen av Marte Wulff

Roman, Forlaget Oktober 2024

Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.