Kunst: skjønnlitterære utdrag om å utnytte ressursene
Utdrag 1
Kap IX
« Det er nu så at jeg har hest og fem kyr omframt oksen. Så har jeg tyve sauer og seksten geiter. Dyrene de gir oss mat og ull og skinn, de må ha for.
—Ja det er klart, sa ingeniøren kort. »
Kap VIII
«Isak arbeidet og strevet, han grøftet og brøt på sin innmark, han
hugget skjell mellom seg og staten, veden ble atter et års favnved. Men
da han ikke lenger hadde Inger å gjøre seg grom for så slet han mere
av vane enn av velbehag. Der hadde han nu også ved to ting forsømt å
få skjøtet tinglest fordi det ikke lå ham på hjerte, endelig nu i
høst hadde han hatt tiltak til å få det gjort. Det var ikke som det
skulle være med ham. Tålsom og sindig — javisst var han det, men
han var tålsom og sindig fordi han hadde fått helde på. Han fant frem
skinn fordi det skulle gjøres, geitskinn, kalvskinn, han la dem i elven
og røytet dem, la dem i bark, gjorde dem ferdige til fottøy. Han tok av
om vinteren, allerede ved første tresking tok han av sitt såkorn for neste vår for å ha det gjort, det var best å ha det gjort, han var ordensmann. Men det var blit grått og ensomt for ham, åja herregud, ugift mann igjen og alt ihop.»
Kap XII
«Det daglige liv på gården går sin gang. Når en sjelden vandrer
som skal over fjellet kommer forbi og spør: Og dokker baler bare bra? da
svarer Isak og svarer Inger: Ja du skal ha takk som spør!
Isak arbeider og arbeider, han rådfører seg med almanakken til all sin
gjerning, passer på måneskiftene, retter seg etter værvarslene,
arbeider. Han har fått istand såpass til vei nedover marken at han kan
komme til bygden med hest og kjerre, men oftest bærer han heller bører
selv og da bærer han geitost eller skinn og bark og never og smør og
egg, altsammen varer som han selger og får andre varer i stedet for.»
Utdrag fra Markens grøde, første del
Knut Hamsun, 1917
Utdrag 2
“Han gikk inn i vaskerommet, kibbet av treskoene og trakk kjeledressen på seg, før han stappet føttene i gummistøvlene. Tankene gled fremdeles prøvende hit og dit, men holdt seg på innsiden av døra nå, holdt seg her inne hvor luktene og lydene var hans og ingen andres. Her hvor det aller viktigste foregikk, og det var han og dyrene som sørget for at tida og dagene rullet fremover. Han hadde lest i Nationen nettopp, at en bonde i Hardanger ikke fikk bygge seg grisefjøs fordi naboene ikke tålte lukta. Naboen var fruktdyrker og redd for at lukta satte seg på frukta. Og redd for at bonden ville gjødsle med grisemøkk og ødelegge hele epleidyllen.
Han skjønte epledyrkeren. Eplelukt var noe ganske annet enn grisemøkklukt. Enda den varme lukta i grisefjøset var noe han selv gledet seg til hver dag han våknet. Han likte vel lukter, tenkte han, og visste at lukter alltid betydde noe mer enn hvordan det de rev i nesa og satte smak i munnen. Han så frem til å lukke seg inn i grishuslukta, være der og være viktig, vare den ene for disse dyrene han hadde fått slik respekt for.
Han hadde ikke glemt melkekyrne sine. Men det var likevel utrolig hvor kjapt han hadde omstilt seg fra melkebonde til grisebonde, da de besluttet å selge melkekvoten på Neshov for fem år siden. Moren hadde lest i Nationen og Bondebladet om griserøkt, etter hvert leste hun alt hun kom over om det, og overbeviste ham smått om senn om at det var mindre arbeid. Hun minnet ham på at han var alene i fjøset, der kunne hun ikke hjelpe ham lenger, og gris var bedre for en enslig bonde enn melkekyr. Dessuten var han ikke rent lite oppgitt og frustrert over å være melkebonde, når Tine Meierier skaltet og valtet med folks levebrød og skulle bestemme på literen hva kyrne skulle melke. Der var også han og moren helt enige. Dert var vondt og meningsløst når de ble straffet økonomisk for at dyrene melket mer enn forventet, som om den gode melka var noe som strømmet ut av dem på pur faenskap. “
s. 80 – 81
…
“Men det var mange ting han savnet med kyrne. Ikke minst det å komme inn til dem, på samme måte som inn til grisene nå. Inn i luktene og lydene av kyrne. De burende strupelydene fra ungoksene, de utålmodige skingrende rautene, de varme kalvemunnene som søg seg fast i fingrene hans, tillitsfulle og forslukne. Og øynene til de eldste melkekyrne, han likte så godt måten de møtte ham på, vidåpne og blankbrune under panneluggen; kjakene var varme og strie å ta på, han gikk alltid en runde og var bortom dem alle etter melkinga, før han begynte med arbeidet på vaskerommet. Han kjente slik på at han ville gi dem noe tilbake , så mye som de selv ga. De stod der og visste ikke annet, stod der og på en måte øste av sitt stupide overskudd, selv om han ikke trodde de var dumme.Det skjedde av og til at enkelte kyr på sommerbeite ville inn dit kalvene gikk, og finne sin egen. Kua var vettskremt med tanke på strømgjerdet, men likevel tok hun sats og gjøv på, sprengte seg vei gjennom gjerdet så stolper og streng skvatt. Det imponerte ham at kua satte egen skrekk til side på det viset, at morsinnstinktene var så sterke at hun var villig til å gå gjennom ild og vann.”…
s. 83-84
Utdrag fra Anne B. Ragde: Berlinerpoplene, Forlaget Oktober, 2004
Utdrag 3
… “Gerd på sin side forter seg tilbake til kjøkkenet, skyller og rydder bort kaffekoppene, setter over potetene, dekker på bordet og tar frem stekepannen. Klokken er halv fire, det er god tid, men hun har det likevel travelt. Så går hun opp på tørkeloftet. Sengetøyet er nesten tørt. Hun bretter det sammen og legger det i kurven.”
…
“Det var noe å tenke på, tenker Gerd. Hun kan kjøpe nye hofter, kanskje nye knær også, det er ikke lite hun kunne tenke seg å bytte ut, brystene for eksempel, eller bakenden, gjerne begge deler, om hun ikke kan bytte ut hele ansiktet, kunne i hvert fall trengt et aldri så lite løft, og håret, for ikke å snakke om det tynne, pistrete håret, kort sagt, kan hun skifte liv? Hun lukker kjøkkendøren bak seg og går inn på Kais rom med sengetøyet, lar det ligge på sovesofaen og åpner vinduet. Så går hun tilbake til kjøkkenet, det er hennes avstander, leilighetens plan og leiegårdens etasjer. Potetene er snart ferdige. Hun steker leveren i pannen, sammen med løk, lukten av innmat gjør henne vanligvis kvalm, men ikke i dag, det er for mye å tenke på, å tenke på noe annet er å få tiden til å gå, tankeløst og smertefritt, distraksjonens velsignelse. Gerhard kommer ikke før 16.50. Hun rekker å bli nervøs. Men han roper fra entreen at han er hjemme og virker opprømt når han endelig får satt seg ved kjøkkenbordet.
– Gjett hvem jeg støtte på i dag? sier han.
– Nei, hvem da?”
“Gerhard lener seg nærmere, ivrig, nesten opphisset:
– Og ikke nok med det, Gerd. De skal ikke felle blodbøken likevel. Bare kappe av noen råtne grener. Jeg tror nesten jeg skal unne meg en tynn en i kveld.
– Det fortjener du absolutt.
Så setter Gerd den stekte leveren på bordet og de spiser i stillhet. De har allerede sagt mye. Hun synes stemningen er fin, finere enn på lenge. Men Gerhard har mer på hjertet likevel.
– Det var forresten rart å møte ham slik, sier han.
– Hvordan da?
– Det var akkurat som om, nei, jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal si det, men det var akkurat som om han var en annen, en fremmed.
Gerd blir engstelig igjen. Den fine stemningen er ødelagt.
– Fremmed? Hva mener du?
– Eller en gammle kjenning man ikke har sett på lang tid. Forstår du?
– Nei, det gjør jeg ikke. Det er mer enn noen dager siden han flyttet. Jeg skjønner ikke hvorfor du…
Gerhard avbryter henne:
– Glem det.
Men Gerd kan ikke glemme det. En fremmed? Tanken er uutholdelig. Ble sønnen deres en fremmed straks han forlot dem? Var det hans høyeste ønske, å bli en fremmed…”
Utdrag fra Kjøkken av Lars Saabye Christensen, Cappelen Damm 2026