Fersk forskning: «Innvandrerbutikker»: Hvordan overlever de?
Erlend Kok
Forbruksforskningsinstituttet SIFO, OsloMet; Institutt for Sosiologi og Samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo[1]

Introduksjon
Mange kjenner til eller har hørt om såkalte «innvandrerbutikker». De selger frukt, grønt, internasjonale varer og andre produkter en ofte ikke får i vanlige dagligvarebutikker. Innvandrerbutikkene dekorerer mange gatehjørner i det urbane Norge, men strekker seg også utover det ganske land. Allikevel utgjør disse butikkene et marginalt fenomen: Det norske dagligvaremarkedet er preget av de tre store dagligvarekjedenes dominans. NorgesGruppen, Coop Norge og Rema 1000 sin samlede markedsandel er på hele 84,5 prosent, og resten av markedet utgjøres av Bunnpris, kiosker, bensinstasjoner og en liten kategori på 2 prosent som heter «annen dagligvare»[2]. Innenfor denne lille kategorien finner vi innvandrerbutikker, som vi estimerer til 1 prosent av hele dagligvaresektoren[3]. Spørsmålet blir hvordan disse marginale butikkene overlever – særlig når de tre kjedene har store økonomiske muskler som de bruker til å befeste sin posisjon i dagligvaremarkedet. Denne dominansen er det man kan kalle et oligopol, det vil si et marked der et fåtall tilbydere kontrollerer markedet og prisene i det.
Innvandrerbutikker er en utfordrer på dette markedet. Når de store dagligvarekjedene i så stor grad dominerer, er alle andre aktører små med tanke på markedsandel. Følgelig er også alle mulige utfordrere på markedet små. Innvandrerbutikker utgjør riktig nok en marginal andel av markedet, men de tilbyr allikevel en alternativ form for dagligvarehandel med unike varer, og følgelig også vaner og opplevelser. De er også en økonomisk utfordrer. Media har særlig vektlagt dette gjennom mange artikler om at forbrukere kan kjøpe frukt og grønt til en langt billigere penge i innvandrerbutikkene enn hos de store kjedene: «Kiwi prøver å få oss til å tro at de er billig, men så selger innvandrerbutikken mange av frukt og grønnsakene til halv pris»[4], innvandrerbutikker «knuser Rema og Kiwi på pris»[5], du sparer «… 260 kroner i uken ved å handle på Grønland»[6]. Akkurat hva det er innvandrerbutikkene tilbyr kundene som de store kjedene ikke gjør er også en vesentlig del av svaret på hvordan de overlever – det er to sider av samme sak – og det er dette kapittelet handler om.
Innvandrerbutikker er dog ikke en ny aktør: akkurat ordet «innvandrerbutikk» dukker først opp i norske aviser alt på 1980-tallet[7]. Vi kan anta at tilstedeværelsen av innvandrerbutikker kan kobles til innvandring til Norge mer generelt, og til kulturen og varene som kom samtidig. Innvandring til Norge skjøt særlig fart på 1970-tallet, med økt arbeidsinnvandring fra nye verdensdeler. Trolig oppstod det da også mer behov og muligheter for innvandrerbutikker. Fenomenet innvandrerbutikker har med andre ord røtter lenger bak i tid enn selve ordet. Allikevel vet vi lite om butikkene. Vi vet ikke deres eksakte markedsandel, og innehaverne av butikkene er lite representert i tradisjonelle og sosiale medier. Vi vet heller ikke hvordan de overlever – og dette er kapittelets hovedfokus. Et avgjørende spørsmål for å finne ut av dette er hva innvandrerbutikker tilbyr sine kunder som de tradisjonelle dagligvarebutikkene ikke gjør. Derfor stiller jeg spørsmålet «hvilken sosial og økonomisk betydning har innvandrerbutikker, og for hvem?».
Begrepet «innvandrerbutikker»
Hva er en såkalt innvandrerbutikk? Vår definisjon av innvandrerbutikker lyder som så: «en dagligvarehandel som er eid eller drevet av personer med innvandringsbakgrunn. Butikkene har ofte et rikt utvalg av frukt og grønnsaker, importerte matvarer eller begge deler. Dette utvalget finnes ofte ikke i store dagligvarekjeder». Begrepet er et paraplybegrep og består av både nødvendige og tilstrekkelige betingelser. Det er tilstrekkelig at en butikk har en stor andel importerte varer for å bli kalt en innvandrerbutikk. Det samme gjelder en stor andel frukt og grønt. Det er derimot nødvendig at en innvandrerbutikk er eid eller drevet av personer med innvandringsbakgrunn, og har et vareutvalg som skiller butikken fra de store kjedene. Disse to kriteriene inkluderer vi for å kunne fange opp maktforhold – nemlig at disse butikkene tilhører en etnisk og økonomisk minoritet.
Det er flere problemer med begrepet. For det første kan det framstå negativt å vektlegge etnisk opphav. Mange «vanlige» dagligvarebutikker er drevet av innvandrere, men er ikke innvandrerbutikker av den grunn. Vi anbefaler derfor ikke at alle butikker drevet av personer med innvandringsbakgrunn blir kalt innvandrerbutikker. I dette tilfellet, der målet er å fange opp nettopp det at disse butikkene er i et økonomisk og kulturelt mindretall, er begrepet svært nyttig. Det at det er et nyttig begrep her betyr ikke at det er nyttig i andre sammenhenger.
For det andre er det ut ifra navnet «innvandrerbutikker» uklart hva som selges: En blomsterbutikk selger blomster, og en dagligvarehandel selger dagligvarer, men en innvandrerbutikk selger ikke innvandrere. Grunnen til at vi allikevel beholder begrepet er av mangel på andre alternativer: «etniske butikker» skjuler at ikke bare etniske minoriteter har en etnisitet, «internasjonale» eller «importbutikker» overser butikkenes ofte store norske vareutvalg, mens «selvstendige» eller «uavhengige» butikker overser at enkelte av butikkene er organisert i kjeder. Den samme logikken gjelder en geografisk inndeling av butikkene. «Asiatiske» butikker vil fungere for enkelte av innvandrerbutikkene, men vil også overse butikker som eksempelvis satser på østeuropeiske varer[8]. Uten paraplybegrepet innvandrerbutikker mister vi syne av det som forener alle disse butikkene, og det blir vanskelig å forstå hvordan de overlever mot de store kjedene. Vi oppfordrer derimot lesere til å danne andre begreper som bedre fanger opp det vi her kaller innvandrerbutikker.
Tidligere forskning i Norge
Det er svært lite forskning på innvandrerbutikker i Norge. Den første og så langt mest omfattende studien av innvandrerbutikker er presentert i boka En stillferdig omveltning i matveien. Kulinarisk entreprenørskap blant etniske minoriteter[9], skrevet av Anne Krogstad, professor emerita i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Krogstad intervjuer totalt 110 innehavere av «matrelaterte forretninger i Oslo eid av personer med minoritetsbakgrunn». Blant disse er 24 prosent eiere av dagligvareforretninger og 14 prosent eiere av grønnsak-/bær-/fruktbutikker. I intervjuene utforsker hun entreprenørskap, samarbeid, konkurranse og kundegrupper. Det er sistnevnte som er viktigst for oss i dette bokkapittelet – hvem er kundene og hvorfor drar de til innvandrerbutikker? Krogstads informanter opplyser at 52 % av kundene er etniske nordmenn, mens 48 % har etnisk minoritetsbakgrunn.
53 % av innehaverne forteller også at det er forskjell på disse to kundegruppene. Kunder med etnisk majoritetsbakgrunn beskrives som «rause», «mer tilbakeholdne» og som at de «betaler godt». De er ikke særlig opptatte av pris. Kundene med etnisk minoritetsbakgrunn, derimot, omtales som «kresne», «krevende», og ikke minst kritiske til priser; Ifølge innehaverne, så jakter minoritetskundene på lavest mulig pris i ulike butikker. Dette gjør ikke majoritetskundene. Det er også en forskjell i hva disse to kundegruppene kjøper. Majoritetskundene kjøper litt frukt og grønt, mens minoritetskundene kjøper store kvanta av både frukt og grønt og andre varer.
Krogstads analyse speiles i de få andre studiene det er gjort av innvandrerbutikker i Norge. Maurtvedt og Rustad[10] påpeker blant annet at frukt og grønt er en viktig produktgruppe for innvandrerbutikkene. Den utgjør omtrentlig 30-40 % av omsetningen, men har dårlige marginer, ifølge forfatterne (50). Det betyr at butikkene ikke nødvendigvis tjener godt på frukt og grønt.
Allikevel er frukt og grønt viktig for å trekke etniske nordmenn til butikkene, ifølge Garberg og Gottschal[11], sammen med sauser, juice, krydder og annen fremmed mat. De påpeker også at etniske nordmenn oftest handler noen få, enkelte produkter, mens innvandrerkundene derimot gjør storhandelen sin der.
Til slutt, så vektlegger Ogada og Lindberg[12] at innvandrerbutikker er en oversett del av integreringsdebatten. Disse butikkene kan tilby mat fra minoritetspersoners hjemland, noe som forfatterne mener er en viktig del av akkulturasjon eller sosialisering mer vidt.
Metode
I vår studie benytter vi to datasett. For det første gjennomførte vi en spørreundersøkelse av norske forbrukeres bruk av innvandrerbutikker. Deretter ble intervjuer av ansatte i innvandrerbutikker og feltarbeid i butikkene gjennomført.
Spørreundersøkelsen er gjennomført høsten 2024 av Verian på vegne av SIFO, med mål om å avdekke forbrukernes bruk og syn på innvandrerbutikker. Den ble sendt til 4000 personer, med 1039 fullstendige svar. Det er de fullstendige svarene vi baserer oss på her. Et viktig forbehold er at andelen med innvandringsbakgrunn i Verians panel[13] er svært liten. Følgelig har vi i hovedsak majoritetsrespondenter, og må tolke resultatene i lys av det. I tillegg har respondentene svært mye høyere utdanning enn befolkningen ellers. Vi kan dermed også anta at de har høyere inntekt enn gjennomsnittet, selv om vi ikke har tilstrekkelig gode data å sammenligne med for å fastslå dette. Med andre ord taler svarene i spørreundersøkelsen i større grad for en høyt utdannet majoritetsbefolkning, og reflekterer i liten grad personer med minoritetsbakgrunn. Utover det, så er spørreundersøkelsen representativ for kjønn, alder og bosted. Dette gir oss samlet sett en mulighet til å diskutere majoritetsbefolkningens bruk av og meninger om innvandrerbutikker.
Vi gjennomførte intervjuer med ansatte og innehavere i 32 innvandrerbutikker. Med mål om geografisk spredning i Oslo, var 23 av disse i indre by slik det er definert av Oslo kommune[14], mens de resterende ni butikkene var fordelt på ytre by øst og sør. På denne måten etterstrebet vi en viss oversikt: Selv om utvalget ikke kan omtales som representativt, forsøkte vi å fange opp ulike typer butikker, med ulike strategier rettet mot ulike kundegrupper. I hver butikk gjennomførte vi mellom ett og tre intervjuer av butikkansatte som i snitt varte i fem minutter. Vi fokuserte på kundegrupper, vareutvalg og konkurranse, noe som ga innsikt i butikkenes syn på hvorfor kundene velger akkurat disse butikkene. Vi prioriterte tilpassede oppfølgingsspørsmål fremfor en fast intervjuguide.
Vi gjennomførte korte intervjuer for å unngå behovet for å bygge omfattende tillit med informantene. Ansatte og innehavere kunne nemlig mistenke oss for å være noen de ikke ønsker å snakke unødig med, som Mattilsynet eller journalister. Om vi ikke umiddelbart ga oss til kjenne som forskere fikk vi i enkelte tilfeller raskt spørsmål om hvem vi var. Vi spurte ikke videre om denne skepsisen, men vi antar at den er knyttet opp til en frykt for at myndigheter og journalister skal oppdage og rapportere om negative sider ved bedriften som kan skade fortjenesten eller i ytterste fall føre til nedleggelse. I deres artikkel om innvandrerbutikker beskriver Ogada og Lindberg at denne skepsisen kommer fra at det norske byråkratiet framstår for innehavere som et «hinder for entreprenørers frihet og deres evne til å tilfredsstille kundenes behov»[15] (vår oversettelse). I enkelte tilfeller fører disse hindringene til økonomisk tap og papirarbeid (s. 13).
Denne skepsisen til utenforstående som stiller spørsmål ved driften er en av grunnene til at vi ikke spurte om mulige negative sider som arbeidsforhold og lengden på arbeidsdager. Hvorvidt det er negative sider ved innvandrerbutikkene er et viktig spørsmål, også for å fullt ut kunne besvare hvordan de overlever i et marked der maktkonsentrasjonen ikke er i deres favør. Krogstad nevner eksempelvis de lange arbeidsdagene og det avgjørende uformelle arbeidet som må til for at butikkene skal gå rundt[16]. I tillegg nevner 4 % av respondentene i spørreundersøkelsen vår at de ikke handler i innvandrerbutikker fordi de mistenker at de ikke følger lover og regler – mer om det senere (se figur 2). Til tross for at dette er viktige sider som burde belyses, anså vi risikoen for å støte fra oss informantene ved å framstå som gravende og skeptiske som stor. Ved å forklare at vi kom fra SIFO ved OsloMet unngikk vi å framstå som mistenkelig detaljerte og granskende. Mesteparten av intervjuene ble gjort mens informantene gjorde arbeid i butikken.
En annen grunn til at vi ikke stilte spørsmål om de mulige negative sidene ved butikken var at vi ønsker å ha korte intervjuer. Å bygge opp nok tillitt mellom informant og intervjuer til å stille spørsmål ved negative sider ved driften ville krevd tid som vi heller ønsket å bruke på kundegrupper, vareutvalg og konkurranse. Med denne strategien innhentet vi et bredere datautvalg enn ved dybdeintervjuer – en fordel når man gjør empirisk nybrottsarbeid på et lite utforsket felt som dette.
Resultater
Majoritetskundene: unge, urbane og matinteresserte
I spørreundersøkelsen finner vi at det er de unge og urbane som handler mest i innvandrerbutikker. Slik redegjort for ovenfor, gjelder resultatene av spørreundersøkelsen først og fremst for majoritetsnordmenn. Av de 55 prosentene av alle respondentene som har handlet i innvandrerbutikker, er det nemlig personer under 45 år og som bor i Oslo som gir uttrykk for å ha handlet mest i innvandrerbutikker. Samtidig er ikke dette et ensidig urbant fenomen. Med unntak av dem som bor i Trøndelag og nordover, så har flertallet av respondentene i alle Norges regioner handlet i innvandrerbutikker de siste 12 månedene. Det tyder på at innvandrerbutikker finnes over nesten hele landet og at dette i seg selv er en viktig pådriver for kundene.

Figur 1: Hvorfor handler man ikke i innvandrerbutikker? Prosent. N = 633 (antall kryss).
Andre viktige drivere til å handle i innvandrerbutikker er å føle en tilknytning til et annet land enn Norge, å være interessert i å prøve nye matretter og å spise mat fra utlandet. Dette gjelder spesielt land med en matkultur som norske borgere har en (matmessig) affinitet med, som Italia og Frankrike, og asiatiske land, som Thailand, Japan og Kina.
Den viktigste grunnen til at enkelte ikke har besøkt en innvandrerbutikk er at respondenten ikke vet om en slik butikk i nærområdet. Det kommer også fram at de som foretrekker kjente dagligvarer, eller ikke har behov for produktene som tilbys i innvandrerbutikker, ikke handler der (se figur 1). For disse respondentene er med andre ord butikkene ukjente, og har dermed ingen funksjon. Det er altså ingen utbredt bevisst skepsis mot å handle i slike butikker. Kjønn, inntekt, utdanningsnivå og husholdningsstørrelse påvirker ikke hvorvidt man har handlet i innvandrerbutikker.
Det spørreundersøkelsen sier oss om innvandrerbutikkers kunder speiles i intervjuene vi gjorde: Ansatte og innehavere opplever at kundene deres med majoritetsbakgrunn er opptatt av spennende og eksotisk mat. Samlet sett danner det seg et bilde av at de som handler i innvandrerbutikker ofte er unge, urbane og matinteresserte.
Så langt har vi tatt for oss majoritetskunder, men i intervjuene kommer det fram en tydelig forskjell mellom «norske» og «innvandrer-kunder». Her er det informantene, det vil si de som jobber i butikkene, som selv har definert hvem som hører til i den ene eller andre kategorien. De anser alle som har hvit hudtone og som snakker norsk for å være «nordmenn», mens alle som ikke både har hvit hudtone og snakker godt norsk som «innvandrere». Dette inkluderer da også personer som har det ene, men ikke det andre, som personer fra Øst-Europa som ikke snakker godt norsk, men er hvite, og personer som kan være født og oppvokst i Norge eller snakker godt norsk, men ikke er hvite. Denne inndelingen i enten hvit og norsk eller ikke-hvit og ikke-norsk har mange feil, og gjenspeiler på ingen måte nyansene i kundegruppene eller samfunnet for øvrig. Allikevel er det slik informantene ser det og snakker om det, i likhet med det Krogstad (2006) også påpeker. For å forstå ansatte og innehavere i innvandrerbutikkers perspektiv på deres kunder bruker vi denne grove og stereotypifiserende inndelingen inntil videre. Ifølge informantene, bidrar nemlig «norske» og «innvandrere» på hver sin unike måte til innvandrerbutikkenes overlevelse.
Jakt på pris eller jakt på det eksotiske – kundenes handlingsmønstre
Hva definerer majoritetskundene – de informantene kaller de norske kundene? I spørreundersøkelsen er det som tidligere nevnt svært få med innvandrerbakgrunn. Følgelig kan svarene i spørreundersøkelsen gi et bakteppe for hvorfor majoritetskunder benytter seg av innvandrerbutikkene. Hovedgrunnen til at respondentene handler i innvandrerbutikker er at utvalget er bedre og billigere: den mest oppgitte grunnen er at man kan få tak i varer man ikke får tak i hos vanlige dagligvarebutikker (23 prosent), mens et bedre og billigere utvalg av internasjonale varer (16 prosent), samt frukt og grønt er de nest mest oppgitte grunnene (12 prosent; se figur 2). Hvis vi antar at spørreundersøkelsens utvalg representerer en gjennomsnittlig person i Norge, så gjenspeiler hovedgrunnene de oppgir til å handle i innvandrerbutikker tidligere forskning på temaet. Både Krogstad[17] og Garberg og Gottschal[18] skriver at innvandrerbutikker spiller rollen som et «eksotisk marked» for majoritetsnordmenn, der de kan kjøpe fremmede og spennende produkter.

Figur 2: Hvorfor handler man i innvandrerbutikker? Prosent. N = 1789 (antall kryss).
Intervjuene forteller i stor grad det samme om majoritetskundene som det spørreundersøkelsen gjør. «Norske» kunder, sier informantene våre, er nemlig på jakt etter «eksotiske» og «spesielle» varer. Allikevel er det en liten forskjell når det gjelder pris, for der respondentene i spørreundersøkelsen oppgir at lavere pris er en viktig grunn til å handle i innvandrerbutikker, sier informantene våre at majoritetskunder bryr seg lite til ingenting om pris. En ansatt sa eksempelvis «Jeg tror de [majoritetskunder] har mye penger (informanten ler). Når de kjøper ting som det uten å sjekke prisen. Jeg tenker de er veldig rike (informanten ler)». Informanten fortsetter, og sier at norske kunder er opptatt av mattrender de ser på sosiale medier som de vil vise til venner, og at «nordmennene drar på restaurant og tenker at det vil jeg også lage». Derfor drar de til innvandrerbutikkene og kjøper visse varer de tenker er spennende. Den samme oppfattelsen har Krogstad[19] sine informanter om majoritetskunder, nemlig at de er «rause» og «betaler godt», og at de er opptatt av varer de ikke kjenner godt til fra før av.
Til sammenligning beskriver informantene «innvandrere» som svært prisbevisste. For disse har vi ikke samme datagrunnlag fra spørreundersøkelsen, så her ser vi utelukkende på intervjudataene. Disse kundene sammenligner ifølge informantene prisen mellom ulike innvandrerbutikker før de kjøper store kvanta av det billigste alternativet. De orienterer seg også mer bredt i butikkenes vareutvalg, og bruker dem som sin hovedkilde til dagligvarer. Som en informant sa: «Innvandrere kjøper ikke dyre ting. De kommer hit, de ser pris, de tenker de kan kjøpe billigere [et annet sted]». Dette speiler også Krogstads16 analyse, der kunder med innvandrerbakgrunn er mer «kresne» og «krevende», jakter på billigst mulig pris i ulike butikker og kjøper store kvanta av både frukt, grønt og andre varer.
De to kundegruppene kan kort sagt oppsummeres som en jakt på det eksotiske eller en jakt på billigst mulig pris, med et unntak for frukt og grønt, der også majoritetsbefolkningen kommer for å handle billig. Selv om det er dette som kommer til uttrykk i intervjuene våre, er det viktig å påpeke at dette er oppfatningen til ansatte og innehavere i innvandrerbutikker. Disse oppfatningene er trolig stiliserte og de reelle kundegruppene er flere og mer mangfoldige, både i etnisk sammensetning og i logikken som ligger bak handlingsmønstrene. Allikevel er de to generelle kategoriene – majoritetskunder og minoritetskunder – et nyttig utgangspunkt for å forstå hvorfor innvandrerbutikkene overlever når de har så sterk konkurranse fra de store dagligvarekjedene. Ifølge våre informanter spiller innvandrerbutikkene først og fremst en sosial og kulturell rolle for majoritetskunder. De kommer til butikkene for å kjøpe varer de har hørt om eller sett, og som de ønsker å smake selv eller presentere for venner. For kunder med innvandringsbakgrunn, framstilles økonomiske betraktninger som hovedårsaken til at de handler i innvandrerbutikker.
Hvorfor er det forskjell på majoritets- og minoritetskunder? Om rasjonelle valg og identitet
En nærliggende forklaring for hvorfor «de norske» og «innvandrerne» handler så ulikt i innvandrerbutikker er at de to gruppene tar rasjonelle valg ut ifra deres ståsted. Dette er en utbredt måte å forklare oppførsel i et marked på, og i sentrum for ulike versjoner av teorien om rasjonelle valg er antagelsen om rasjonalitet – altså at det er en gjennomtenkt og overveid grunn som ligger bak enkeltpersoners handlinger[20]. For kundegruppen «innvandrere» er det enkelt å anvende denne teorien: med et ønske om å handle billigst mulige dagligvarer sammenligner man priser mellom ulike innvandrerbutikker, og ettersom innvandrerbutikkene oppfattes som billigere enn kjedebutikkene og har varene man ønsker seg, drar denne kundegruppen i ulike innvandrerbutikker.
Teorien om rasjonelle valg er derimot ikke like overbevisende for den «norske» kundegruppens handlemønster. Disse kundene kjøper riktignok frukt og grønt i innvandrerbutikker, som gjennomsnittlig er billigere enn i de store kjedebutikkene. Det er også denne årsaken – at det er billigere – som oppgis som hovedmotivasjonen for å handle i innvandrerbutikker i spørreundersøkelsen vår. Allikevel anser de ansatte i innvandrerbutikkene denne gruppen som lite økonomisk sparsom, om noe heller det motsatte – de kjøper dyre og for dem spennende varer. For at teorien om rasjonelle valg skal være en logisk forklaring her må teorien dermed utvides til å omfatte kulturelle og sosiale behov, i tillegg til økonomiske, som eksempelvis Becker[21] argumenterer for i hans teori om irrasjonell oppførsel og økonomisk teori. Antagelsen blir da at majoritetskundene tar et gjennomveid valg om å oppsøke de «spennende» og «eksotiske» innvandrerbutikkene og deres varer som en kulturell opplevelse, eller for å kunne vise dette til venner og bekjente. Det kan altså ligge en sosial og kulturell rasjonalitet bak handlingsmønsteret deres, der det å kunne oppleve eller vise frem det de tenker på som spennende matvarer er en viktig motivasjon for handlingen til majoritetskunder.
Når vi først anser sosiale og kulturelle behov som motivasjoner for handlingsmønstre er det nærliggende å vektlegge at kultur og identitet handler om noe mer enn godt gjennomtenkte og overveide beslutninger. For majoritetskunder kan innvandrerbutikker være en måte å utforske en annerledes kultur, noe som også muliggjør sosiale interaksjoner. Ved å kjøpe ukjente varer i en innvandrerbutikk, kan man sitte rundt middagsbordet sammen med kjæreste, familie eller venner og oppleve noe utenom det vanlige. Her er det altså sosialt samvær, en kulturell opplevelse, og identitet som er viktig. Å handle mat på innvandrerbutikker blir en måte å uttrykke hvem en er på – at en er åpen for og spiser mat fra andre matlandskap. Denne kulturelle opplevelsen og dette identitetsuttrykket kan ikke like enkelt nås gjennom kjedebutikkene. På denne måten viker de økonomisk rasjonelle hensynene for identitet, selvprofilering og kulturelle opplevelser med det fremmede. Dette kan gjelde spesielt for majoritetskunder med høy utdannelse og interesse for kultur – høy kulturell kapital – som oftere verdsetter «autentisitet», kvalitet og ønsker å vise motstand mot dominerende markedsstrukturer.
I spørreundersøkelsen, som over gjennomsnittet representerer høyt utdannede norske personer, uttrykte 9 % (se figur 2) av dem som hadde handlet i innvandrerbutikker de siste 12 månedene at å støtte andre dagligvarebutikker enn de store kjedene var én av grunnene til at de handlet der.
Samtidig treffer også denne kulturelle identitetstilnærmingen godt for innvandrerbefolkningen. Det å opprettholde ens egen, opprinnelige kultur krever nemlig visse varer, og dermed visse utsalgssteder. Et tydelig eksempel på dette er behovet for halalkjøtt. Det samme kan sies for de store mengdene krydder, tørrvarer, frukt og grønt som ikke kan finnes i kjedebutikkene. Innvandrerbutikker fyller dermed både et viktig kulturelt behov der individer kan opprettholde og være i kontakt med egen kultur gjennom maten, men også via samtaler med de ansatte. Vi må med andre ord forstå både «innvandrere» og «norske» kunder sine handlemønstre i innvandrerbutikker som noe økonomisk, kulturelt og sosialt.
Hva betyr innvandrerbutikkene for samfunnet?
Når innvandrerbutikker diskuteres i media legges det som oftest vekt på pris: «Er «Ali» så sinnsykt mye bedre til å forhandle enn Kiwi?»[22], «Det er ikke så rart at mange foretrekker å handle i lokale frukt og grøntbutikker som dette. Prisene er svært mye lavere enn hos Kiwi, Extra og Rema 1000»[23] og «hos én type butikk kan du spare mer enn 1000 kroner i måneden»[24]. Forbrukere kan riktig nok få flere varer for mindre penger i mange innvandrerbutikker enn i oligopolets kjedebutikker, noe som kan være spesielt viktig i dyrtiden. Selv om innvandrerbutikkene kun utgjør en mindre andel av det totale dagligvaremarkedet, så er de økonomiske utfordrere til kjedene. Om en betydelig nok andel kunder snur seg til dem, vil det i teorien kunne utfordre den nåværende maktkonsentrasjonen[25].
Innvandrerbutikkenes «David-rolle» mot kjedebutikkene er imidlertid kun én side av saken. Noe media overser i dekningen av innvandrerbutikker er deres integreringseffekt. Vi vet fra tidligere forskning at å kunne spise mat fra hjemlandet er en avgjørende emosjonell støtte for migranter i nye land. Å spise matretter en kjenner til når en befinner seg i en annen kultur kan nemlig hjelpe innvandrere med å bevare et selvbilde og en kobling til deres kultur[26]. Å spise sammen og å dele mat fra hjemlandet gir emosjonell støtte, men også ernæring og dietter som en er vant til[27].
Dette kan virke motstridende, for hvordan kan en sterkere tilknytning til hjemlandet føre til mer integrasjon i ankomstlandet? Svaret er at integrering i et nytt land handler om tilpasning, ikke erstatning og utsletting av ens opprinnelige kultur.[28] Integrering er ikke en lineær prosess fra en kultur til en annen, men heller en tilpasningsprosess slik at man kan delta på lik linje med andre i kulturen[29]. I likhet med alle andre, har innvandrere sine særegne forbruksbehov. Målet med integrering er at disse kan kombineres med lik deltakelse i samfunnet som andre norske personer[30]. For å nå dette målet er det avgjørende at innvandrere føler seg vel. En måte for dem å gjøre dette på, er å handle kjent mat på innvandrerbutikker og spise den sammen med andre med lignende erfaringer[31].
Samtidig kan innvandrerbutikker ha en «omvendt» integreringseffekt der majoriteten, «de norske», tilpasser seg minoriteten, «innvandrerne». Dette kalles majoritetsakkulturasjon, der deler av minoriteters kulturer tas inn i majoritetens kultur og får økt anerkjennelse[32]. Innvandrerbutikker kan føre til dette ved at majoritetskundene i økende grad setter pris på maten og kulturen som innvandrerbutikkene tilbyr. Tidligere eksotiske grønnsaker som squash og aubergine finnes eksempelvis nå i hyllene til de store dagligvarebutikkene. Ved å kjøpe og spise det som enda er «spennende» og «eksotiske» matvarer utvider man altså hva som er tenkt på som vanlig. Et viktig poeng i den sammenheng er at varene selvfølgelig må kjøpes et sted, og der kan man møte andre personer enn man typisk sett gjør i hjemmet eller på arbeidsplassen. Slike «tredje steder»[33] eller «kontaktsoner»[34] der personer fra ulike sosiale og kulturelle bakgrunner møtes i det hverdagslige muliggjør også akkulturasjon: gjennom spontane samtaler i kassa, ved å spørre om råd, eller rett og slett ved å se hva andre handler. Man bygger rett og slett en felles kulturell plattform gjennom maten og butikken som møteplass. På denne måten muliggjør innvandrerbutikker akkulturasjon og integrering for både majoritet- og minoritetsbefolkningen.
Riktignok er det ikke alle som opplever majoritetsakkulturasjon. Spørreundersøkelsen har som nevnt hovedsakelig respondenter fra majoritetsbefolkningen, og flere av disse er over gjennomsnittlig høyt utdannet. Av de 55 % av disse som har handlet i innvandrerbutikker de siste 12 månedene er tilknytning til et annet land og interesse for mat viktige grunner for å handle. Med andre ord, så er de som handler i innvandrerbutikker og selv kan oppleve akkulturasjon ikke hvem som helst – de har ekstra påskudd for å handle der. Allikevel kan økt interesse og anerkjennelse for minoriteters kultur etter hvert tas opp i den generelle befolkningen. Innvandrerbutikker er også enda et marginalt fenomen. Allikevel vil integrasjonseffekten vokse i takt med innvandrerbutikkenes vekst.
Medaljens bakside
Så langt i kapittelet har vi fokusert på positive sider ved innvandrerbutikker, men medaljen har også sin bakside. For å starte med etableringen av innvandrerbutikker, så påpeker Krogstad at årsakene til å starte opp en innvandrerbutikk ikke alltid er positiv: det er hverken innovasjon eller tiltakslyst som gjorde at eierne av butikker i hennes undersøkelser startet egne virksomheter, men heller desperasjon og et ønske om bedre livsvilkår. Et tydelig tegn på dette er at de ønsket at barna deres skulle ta høyere utdanning, heller enn å overta deres bedrift[35]. De oppfattet altså at deres barn kunne gjøre noe «bedre» enn å drive innvandrerbutikk.
Når det gjelder barn og familier, så er vesentlige deler av arbeidskraften i butikkene nettopp familie og uformelle nettverk, ifølge Krogstad[36]. Hun skriver at dette utgjør tilgjengelig og billig arbeidskraft uten papirarbeid for innvandrerbutikkene, men ulempen er at det mange steder kun er én registrert ansatt selv om det foregår store og ukjente mengder uregistrert arbeid. Det lite formaliserte arbeidet muliggjør også svært lange arbeidsdager. Eksempelvis sa en av informantene våre at han drev butikken alene fra klokka 10:00-21:00 hver dag, noe som speiles i Krogstad[37] hvor 25 prosent av innehaverne rapporterer at de jobber mer enn 12 timer hver dag.
Samtidig er det mange og hyppige nedleggelser av innvandrerbutikker. Når en person legger ned sin virksomhet, kommer det gjerne raskt en ny innehaver[38]. Konkurransen mellom de ulike innvandrerbutikkene synes hard, spesielt i tettbygde strøk med høy butikktetthet[39]. Dessuten har mange innehavere en redsel for at Mattilsynet skal komme til å legge ned butikken (for mer om dette og innvandrerbutikkenes forhold til myndighetene, se[40]). Ikke minst konkurrerer innvandrerbutikkene med oligopolets kjedebutikker. Med sine store økonomiske muskler kan disse forsøke å kooptere innvandrerbutikkenes strategier, altså begynne å tilby de samme varene for å trekke kunder vekk fra innvandrerbutikkene og tilby varer billigere i form av stordriftsfordeler. Eksempelvis tilbyr enkelte av de store kjedebutikkene, eksempelvis på Grønland i Oslo, et større utvalg hermetisk mat og krydder enn det de vanligvis gjør i en egen hylle, samtidig som Haugen-Gruppen har startet en satsning på krydder for å bedre nå kunder som typisk sett handler i innvandrerbutikker[41].
Oppsummering
Innvandrerbutikkene er utfordrere til de tre store dagligvarekjedenes dominans; de dominerende paraplykjedene, bestående av NorgesGruppen, Coop Norge og Rema 1000, har disproporsjonalt store økonomiske muskler sammenlignet med innvandrerbutikkenes markedsandel på omtrentlig[42]. Hvordan overlever de? Svaret virker til å ligge i at vareutvalget i innvandrerbutikkene tilbyr både sosiale og økonomiske fordeler, noe kjedebutikkene ikke gjør. For den etniske majoritetsbefolkningen er på en side gunstig frukt og grønt som lokker, men på en annen er de «spennende» og «eksotiske» varene avgjørende, mens det for den etniske minoriteten er det lav pris som er viktigst. Ved å besvare hvordan innvandrerbutikkene overlever har vi også diskutert kundegruppene som muliggjør denne overlevelsen, deres handlingsmønster og de samfunnsmessige konsekvensene av dette.
Media har i hovedsak lagt vekt på de økonomiske fordelene ved å handle i innvandrerbutikker, og ifølge innehavere og ansatte i innvandrerbutikkene er det er også en viktig grunn til at kunder med innvandrerbakgrunn handler der. Denne kundegruppen beskrives som at de jakter lave priser ved at de går fra butikk til butikk og sikrer seg den billigste prisen for en stor mengde varer. Dette står i stor kontrast til det ansatte og innehavere simpelthen definerer som «norske» kunder: Disse kundene, som defineres ved at de har lys hudtone og snakker godt norsk, jakter på det eksotiske og spennende. For dem spiller pris en liten rolle, det er viktigere å oppdage nye varer og vise dette frem til venner. Dette speiles i stor grad i resultatene fra spørreundersøkelsen. Der forteller det som i hovedsak er respondenter fra majoritetsbefolkningen at det er et stort og ellers utilgjengelig utvalg av frukt og grønt og internasjonale varer som lokker dem til innvandrerbutikkene. De forteller også at de trekkes mot at dette utvalget er billigere enn hos oligopolets kjedebutikker. En forklaring på hvorfor butikkene overlever kan med andre ord finnes i kundenes rasjonelle, økonomiske valg – kundene vil ha mest mulig varer for minst mulig penger. Derfor handler de i innvandrerbutikkene.
Dette er dog kun en del av bildet. En annen og høyst viktig del av bildet er kultur og identitet, spesielt opp mot integrering. Innvandrerbutikker spiller nemlig en kulturell rolle for både majoritets- og minoritetskundene. For minoriteten bidrar innvandrerbutikker til å opprettholde en hjemkultur, som igjen fører til trygghet, tilhørighet, og et bedre utgangspunkt for å engasjere og å integrere seg i en annen kultur. For majoriteten har innvandrerbutikkene en akkulturasjonseffekt. Man lærer seg å kjenne og sette pris på kulturen som kommer med innvandrerbutikkene. Med dette økes også forståelsen, anerkjennelsen og anseelsen til kulturene som fremmes av innvandrerbutikkene. Tross deres potensiale, må man ikke skygge over de negative sidene ved innvandrerbutikker, som lange arbeidsdager og muligens svart arbeid. Dette vet vi enda ikke nok om og det er ikke noe vi har studert.
Totalt sett er innvandrerbutikker enda et marginalt fenomen, men et som for mange er positivt. For dem som ønsker et større mangfold i det norske dagligvaremarkedet er innvandrerbutikker et klart gode som forandrer landskapet og kan presse frem endringer. Slike butikker er som David som kjemper mot Goliat, dvs. de store og veletablerte dagligvarekjedene. Innvandrerbutikker spiller altså en viktig rolle for mange i nåtiden, og har potensiale for å spille en enda større en i framtiden hvis de blir flere og større, både i dagligvaremarkedet spesielt og i det norske samfunnet generelt. Som Anne Krogstad skriver: «Det å putte det fremmede i munnen signaliserer tillit og åpenhet. Og det er faktisk ikke trivielt»[43].
Referanser
BECKER, G. S. (1962). Irrational Behavior and Economic Theory. Journal of Political Economy, 70(1), 1–13. https://doi.org/10.1086/258584
BROWN, L., EDWARDS, J., & HARTWELL, H. (2010). A taste of the unfamiliar. Understanding the meanings attached to food by international postgraduate students in England. Appetite, 54(1), 202–207. https://doi.org/10.1016/j.appet.2009.11.001;
DAGLIGVAREHANDELEN. (2024). DAGLIGVAREFASITEN 2024. HTTPS://WWW.MEDIEROGLEDELSE.NO/FILES/2024/06/20/DAGLIGVAREFASITEN 2024.UTENCROP.PDF
FRIBERG, J. H. (2017). Assimilering på norsk. Sosial mobilitet og kulturell tilpasning blant ungdom med innvandrerbakgrunn (Fafo-rapport 2016:43). https://www.fafo.no/zoo-publikasjoner/fafo-rapporter/assimilering-pa-norsk; Park, R. E. (1914). Racial Assimilation in Secondary Groups With Particular Reference to the Negro. American Journal of Sociology, 19(5), 606–623. https://doi.org/10.1086/212297).
GARBERG, A. S. H., & GOTTSCHAL, A. M. (2016). Documenting immigrant shops in Trøndelag. I H. Mellemsether & M. Iancu (Red.), Open Heritage. Changing museums, changing communities, changing traditions. https://issuu.com/riksantikvaren/docs/open_heritage_report
GARNWEIDNER, L. M., TERRAGNI, L., PETTERSEN, K. S., & MOSDØL, A. (2012). Perceptions of the Host Country’s Food Culture among Female Immigrants from Africa and Asia: Aspects Relevant for Cultural Sensitivity in Nutrition Communication. Journal of Nutrition Education and Behavior, 44(4), 335–342. https://doi.org/10.1016/j.jneb.2011.08.005
HAUGDAHL, M. (2024, desember 4). Vil tette markedshull for asiatisk matlaging. https://www.dagligvarehandelen.no/asiatisk-mat-dagligvarehandel-haugen-gruppen/haugen-gruppen-vil-tette-markedshull-for-asiatisk-matlaging/1325180
HEDSTROM, P., & SWEDBERG, R. (1996). Rational Choice, Empirical Research, and the Sociological Tradition. European Sociological Review, 12(2), 127–146. https://doi.org/10.1093/oxfordjournals.esr.a018181
HENRIKSEN, K., & ØSTBY, L. (2007). Etterkommerne. Integreringens lakmustest. Plan, 39(5), 30–37. https://doi.org/10.18261/ISSN1504-3045-2007-05-06
HERMANSEN, A. S. (2017). S. 16-17. Et egalitært og velferdsstatlig integreringsparadoks? Norsk sosiologisk tidsskrift, 1(1), 15–34. https://doi.org/10.18261/issn.2535-2512-2017-01-02
KALLE, L.-C. (2024, august 20). Birger er mangeårig Kiwi-fan: Nå reagerer han kraftig på det han ser. Hamar Arbeiderblad. https://www.h-a.no/5-139-1552767
KROGSTAD, A. (2004). From Chop Suey to Sushi, Champagne, and VIP Lounge: Culinary Entrepreneurship through Two Generations. Social Analysis, 48(1), 196–217. https://doi.org/10.3167/015597704782352708;
KROGSTAD, A. (2006). En Stillferdig Omveltning i Matverien. Kulinarisk entreprenørskap blant etniske minoriteter. Abstrakt forlag.
MAURTVEDT, K. M., & RUSTAD, E. B. (2023). Markedspotensialet for norsk frukt og grønt i uavhengige dagligvarebutikker [Masteroppgave, Handelshøyskolen, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet]. https://hdl.handle.net/11250/3076787
MOLLAND, E. (2025, februar 23). Knuser Rema og Kiwi på pris. Nettavisen. https://www.nettavisen.no/5-95-2298115
NASJONALBIBLIOTEKET. (2026). N-gram [Datasett]. https://app.nb.no/ngram/#v2?terms=innvandrerbutikk&mode=relative&corpus=bok&lang=nob&case=0&smooth=4&scale=auto&pattern=0&from=1810&to=2026
OGADA, P., & LINDBERG, F. (2022). Immigration blues: Understanding market dynamics through consumer acculturation. Consumption Markets & Culture, 25(6), 546–566. https://doi.org/10.1080/10253866.2022.2107512
OLDENBURG, R. (2023). The Great Good Place: Cafés, coffee shops, bookstores, bars, hair salons, and other hangouts at the heart of a community. Berkshire
PLAN- OG BYGNINGSETATEN. (2017). Områdeinndeling for Oslo. Oslo Kommune. https://www.oslo.kommune.no/get-file/1124095/eb6d0999377c23d74548298860c4e44d862052161a09650bc6cf2590541a2648
RAY, K., & SRINIVAS, T. (2012). Curried Cultures: Globalization, Food, and South Asia. University of California Press.
SCHJØLL, A., KOK, E., ENGEBRETSEN, T. E., & TORP, A. (under publisering). Innvandrerbutikker i Norge. Forbruksforskningsinstituttet SIFO; Dagligvaretilsynet.
SMITHER, R. (1982). Human migration and the acculturation of minorities. Human Relations; Studies Towards the Integration of the Social Sciences, 35(1), 57–68. https://doi.org/10.1177/001872678203500105
VALLIANATOS, H., & RAINE, K. (2008). Consuming Food and Constructing Identities among Arabic and South Asian Immigrant Women. Food, Culture & Society, 11(3), 355–373. https://doi.org/10.2752/175174408X347900
VALVIK, & VILAND. (2025). Myndighetenes kostholdsråd om frukt og grønt? Handle på innvandrerbutikk – spar tusener i året. https://www.aftenposten.no/okonomi/i/nynrLd/myndighetenes-kostholdsraad-om-frukt-og-groent-handle-paa-innvandrerbutikk-spar-tusener-i-aaret
[1] Forfatteren vil gjerne takke de anonyme fagfellene for å ha hjulpet med å forbedre bokapittelet.
[2] Dagligvarehandelen. (2024). Dagligvarefasiten 2024. https://www.medierogledelse.no/files/2024/06/20/Dagligvarefasiten 2024.utencrop.pdf
[3] Schjøll, A., Kok, E., Engebretsen, T. E., & Torp, A. (under publisering). Innvandrerbutikker i Norge. Forbruksforskningsinstituttet SIFO; Dagligvaretilsynet.
[4] Kalle, L.-C. (2024, august 20). Birger er mangeårig Kiwi-fan: Nå reagerer han kraftig på det han ser. Hamar Arbeiderblad. https://www.h-a.no/5-139-1552767
[5] Molland, E. (2025, februar 23). Knuser Rema og Kiwi på pris. Nettavisen. https://www.nettavisen.no/5-95-2298115
[6] Valvik, & Viland. (2025). Myndighetenes kostholdsråd om frukt og grønt? Handle på innvandrerbutikk – spar tusener i året. https://www.aftenposten.no/okonomi/i/nynrLd/myndighetenes-kostholdsraad-om-frukt-og-groent-handle-paa-innvandrerbutikk-spar-tusener-i-aaret
[7] Nasjonalbiblioteket. (2026). N-gram [Datasett]. https://app.nb.no/ngram/#v2?terms=innvandrerbutikk&mode=relative&corpus=bok&lang=nob&case=0&smooth=4&scale=auto&pattern=0&from=1810&to=2026
[8] For en mer detaljert gjennomgang av ulike typer innvandrerbutikker, se Schjøll, A., Kok, E., Engebretsen, T. E., & Torp, A. (under publisering). Innvandrerbutikker i Norge. Forbruksforskningsinstituttet SIFO; Dagligvaretilsynet.
[9] Krogstad, A. (2006). En Stillferdig Omveltning i Matverien. Kulinarisk entreprenørskap blant etniske minoriteter. Abstrakt forlag.
[10] Maurtvedt, K. M., & Rustad, E. B. (2023). Markedspotensialet for norsk frukt og grønt i uavhengige dagligvarebutikker [Masteroppgave, Handelshøyskolen, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet]. https://hdl.handle.net/11250/3076787
[11] Garberg, A. S. H., & Gottschal, A. M. (2016). Documenting immigrant shops in Trøndelag. I H. Mellemsether & M. Iancu (Red.), Open Heritage. Changing museums, changing communities, changing traditions. https://issuu.com/riksantikvaren/docs/open_heritage_report
[12] Ogada, P., & Lindberg, F. (2022). Immigration blues: Understanding market dynamics through consumer acculturation. Consumption Markets & Culture, 25(6), 546–566. https://doi.org/10.1080/10253866.2022.2107512
[13] Med panel forstår vi en liste over personer som har sagt seg villig til å svare på undersøkelser.
[14] Plan- og bygningsetaten. (2017). Områdeinndeling for Oslo. Oslo Kommune. https://www.oslo.kommune.no/get-file/1124095/eb6d0999377c23d74548298860c4e44d862052161a09650bc6cf2590541a2648
[15] Ogada, P., & Lindberg, F. (2022). Immigration blues: Understanding market dynamics through consumer acculturation. Consumption Markets & Culture, 25(6), 546–566. https://doi.org/10.1080/10253866.2022.2107512
[16] Krogstad, A. (2006). S. 73-80, 87-88. En Stillferdig Omveltning i Matverien. Kulinarisk entreprenørskap blant etniske minoriteter. Abstrakt forlag.
[17] Krogstad, A. (2004). From Chop Suey to Sushi, Champagne, and VIP Lounge: Culinary Entrepreneurship through Two Generations. Social Analysis, 48(1), 196–217. https://doi.org/10.3167/015597704782352708; Krogstad, A. (2006). En Stillferdig Omveltning i Matverien. Kulinarisk entreprenørskap blant etniske minoriteter. Abstrakt forlag.
[18] Garberg, A. S. H., & Gottschal, A. M. (2016). Documenting immigrant shops in Trøndelag. I H. Mellemsether & M. Iancu (Red.), Open Heritage. Changing museums, changing communities, changing traditions. https://issuu.com/riksantikvaren/docs/open_heritage_report
[19] Krogstad, A. (2006). En Stillferdig Omveltning i Matverien. Kulinarisk entreprenørskap blant etniske minoriteter. Abstrakt forlag.
[20] Hedstrom, P., & Swedberg, R. (1996). Rational Choice, Empirical Research, and the Sociological Tradition. European Sociological Review, 12(2), 127–146. https://doi.org/10.1093/oxfordjournals.esr.a018181
[21] Becker, G. S. (1962). Irrational Behavior and Economic Theory. Journal of Political Economy, 70(1), 1–13. https://doi.org/10.1086/258584
[22] Kalle, L.-C. (2024, august 20). Birger er mangeårig Kiwi-fan: Nå reagerer han kraftig på det han ser. Hamar Arbeiderblad. https://www.h-a.no/5-139-1552767
[23] Molland, E. (2025, februar 23). Knuser Rema og Kiwi på pris. Nettavisen. https://www.nettavisen.no/5-95-2298115
[24] Valvik, & Viland. (2025). Myndighetenes kostholdsråd om frukt og grønt? Handle på innvandrerbutikk – spar tusener i året. https://www.aftenposten.no/okonomi/i/nynrLd/myndighetenes-kostholdsraad-om-frukt-og-groent-handle-paa-innvandrerbutikk-spar-tusener-i-aaret
[25] Schjøll, A., Kok, E., Engebretsen, T. E., & Torp, A. (under publisering). Innvandrerbutikker i Norge. Forbruksforskningsinstituttet SIFO; Dagligvaretilsynet.
[26] Vallianatos, H., & Raine, K. (2008). Consuming Food and Constructing Identities among Arabic and South Asian Immigrant Women. Food, Culture & Society, 11(3), 355–373. https://doi.org/10.2752/175174408X347900
[27] Brown, L., Edwards, J., & Hartwell, H. (2010). A taste of the unfamiliar. Understanding the meanings attached to food by international postgraduate students in England. Appetite, 54(1), 202–207. https://doi.org/10.1016/j.appet.2009.11.001; Garnweidner, L. M., Terragni, L., Pettersen, K. S., & Mosdøl, A. (2012). Perceptions of the Host Country’s Food Culture among Female Immigrants from Africa and Asia: Aspects Relevant for Cultural Sensitivity in Nutrition Communication. Journal of Nutrition Education and Behavior, 44(4), 335–342. https://doi.org/10.1016/j.jneb.2011.08.005
[28] Sistnevnte har typisk sett blitt kalt assimilering i Norge, selv om begrepets betydning i USA i større grad ligner det vi i Norge kaller integrering (Friberg, J. H. (2017). Assimilering på norsk. Sosial mobilitet og kulturell tilpasning blant ungdom med innvandrerbakgrunn (Fafo-rapport 2016:43). https://www.fafo.no/zoo-publikasjoner/fafo-rapporter/assimilering-pa-norsk; Park, R. E. (1914). Racial Assimilation in Secondary Groups With Particular Reference to the Negro. American Journal of Sociology, 19(5), 606–623. https://doi.org/10.1086/212297).
[29] Hermansen, A. S. (2017). S. 16-17. Et egalitært og velferdsstatlig integreringsparadoks? Norsk sosiologisk tidsskrift, 1(1), 15–34. https://doi.org/10.18261/issn.2535-2512-2017-01-02
[30] Henriksen, K., & Østby, L. (2007). Etterkommerne. Integreringens lakmustest. Plan, 39(5), 30–37. https://doi.org/10.18261/ISSN1504-3045-2007-05-06
[31] Disse forfatterne argumenterer også for dette: Ogada, P., & Lindberg, F. (2022). Immigration blues: Understanding market dynamics through consumer acculturation. Consumption Markets & Culture, 25(6), 546–566. https://doi.org/10.1080/10253866.2022.2107512
[32] Smither, R. (1982). Human migration and the acculturation of minorities. Human Relations; Studies Towards the Integration of the Social Sciences, 35(1), 57–68. https://doi.org/10.1177/001872678203500105
[33] Oldenburg, R. (2023). The Great Good Place: Cafés, coffee shops, bookstores, bars, hair salons, and other hangouts at the heart of a community. Berkshire
[34] Ray, K., & Srinivas, T. (2012). Curried Cultures: Globalization, Food, and South Asia. University of California Press.
[35] Krogstad, A. (2006). S. 63. En Stillferdig Omveltning i Matverien. Kulinarisk entreprenørskap blant etniske minoriteter. Abstrakt forlag.
[36] Ibid. S. 73-80.
[37] Ibid. S. 87-88.
[38] Garberg, A. S. H., & Gottschal, A. M. (2016). Documenting immigrant shops in Trøndelag. I H. Mellemsether & M. Iancu (Red.), Open Heritage. Changing museums, changing communities, changing traditions. https://issuu.com/riksantikvaren/docs/open_heritage_report; Schjøll, A., Kok, E., Engebretsen, T. E., & Torp, A. (under publisering). Innvandrerbutikker i Norge. Forbruksforskningsinstituttet SIFO; Dagligvaretilsynet.
[39] Schjøll, A., Kok, E., Engebretsen, T. E., & Torp, A. (under publisering). Innvandrerbutikker i Norge. Forbruksforskningsinstituttet SIFO; Dagligvaretilsynet.
[40] Ogada, P., & Lindberg, F. (2022). Immigration blues: Understanding market dynamics through consumer acculturation. Consumption Markets & Culture, 25(6), 546–566. https://doi.org/10.1080/10253866.2022.2107512
[41] Haugdahl, M. (2024, desember 4). Vil tette markedshull for asiatisk matlaging. https://www.dagligvarehandelen.no/asiatisk-mat-dagligvarehandel-haugen-gruppen/haugen-gruppen-vil-tette-markedshull-for-asiatisk-matlaging/1325180
[42] Schjøll, A., Kok, E., Engebretsen, T. E., & Torp, A. (under publisering). Innvandrerbutikker i Norge. Forbruksforskningsinstituttet SIFO; Dagligvaretilsynet.
[43] Krogstad, A. (2006). S. 137. En Stillferdig Omveltning i Matverien. Kulinarisk entreprenørskap blant etniske minoriteter. Abstrakt forlag.