Fersk forskning: Matsvinn hjemme ‒ kan matbransjen være løsningen?
Av Paula Victoria Capodistrias, styremedlem European Food Bank Federation og Alexander Schjøll, Forbruksforskningsinstituttet SIFO, OsloMet ‒ storbyuniversitetet.
Sammendrag
Norske husholdninger kaster 193 200 tonn spiselig mat hvert år,[1] noe som bidrar til betydelige miljømessige, økonomiske og sosiale utfordringer. Matsvinn skjer av mange grunner, for eksempel at vi glemmer maten i kjøleskapet, misforstår holdbarhetsdatoer, kjøper dobbelt opp, kjøper for store pakninger eller ikke planlegger godt nok. Selv om matsvinnet i husholdninger har gått ned med 19 % siden 2015[2] er det fortsatt et stort problem.
Matbransjen kan spille en sentral rolle i å bidra til å redusere matsvinnet hjemme, både gjennom egne tiltak og ved å støtte forbrukere i å ta mer bærekraftige valg. Tiltak som smartere emballasje, tydeligere holdbarhetsmerking, teknologiske løsninger og tilpassede pakningsstørrelser kan hjelpe forbrukere med å redusere matsvinn hjemme. Samtidig viser forskning at forbrukernes holdninger og vaner er avgjørende, og at tiltak som dulting (på engelsk “nudging”), samt økt bevissthet kan ha en positiv effekt. Matbransjen kan bruke slike virkemidler strategisk for å gjøre det enklere for forbrukerne å ta valg som reduserer matsvinn.
Denne artikkelen ser nærmere på hva forskning og praksis forteller oss om matsvinn i norske husholdninger, og hvilken rolle matbransjen kan spille i å snu trenden. Gjennom en litteraturgjennomgang av publiserte studier, historiske trender og eksisterende løsninger belyser artikkelen viktigheten av samarbeid mellom matbransjen og forbrukere. Studier sammenstilles og vurderes. Å redusere matsvinn handler ikke bare om å spare ressurser, men også om å styrke samspillet mellom matbransjen og forbrukere for å skape en mer bærekraftig matkultur.
Innledning
Hver dag kastes mat tilsvarende nesten 60 lastebiler, mat som kunne vært spist. Konsekvensene er både miljømessige og økonomiske. Klimaavtrykket tilsvarer 2 800 flyreiser mellom Oslo og New York, og for en gjennomsnittlig husstand betyr det over 4 000 kroner rett i søpla hvert år.
Så, hva skjedde? Når ble maten vi elsker, noe vi kaster? Kanskje handler det ikke bare om en tørr brødskalk, men om hvordan vi tenker om mat og hvilken plass maten har i livene våre. I dag er maten vi spiser en del av et stadig mer effektivt og globalisert matsystem, der overflod og tilgjengelighet ofte tas for gitt. Når mat blir billig, lett tilgjengelig, og når avstanden mellom forbrukerne og produsentene øker, kan det påvirke matens verdi for oss som forbrukere.
Matsvinn er ikke et nytt fenomen, det har fulgt oss gjennom århundrer. Årsakene til matsvinnet har imidlertid endret seg. I dag skyldes mye av matsvinnet i norske hjem for eksempel tidsklemma: Mange har rett og slett ikke kapasitet til å kjøpe, lagre og spise opp maten i en travel hverdag.
Ikke bare fører travle hverdager til at mat ender i søpla, matbransjens praksis spiller også en rolle. Fra fristende tilbud som får oss til å kjøpe mer enn vi trenger, til emballasje som gjør det vanskelig å porsjonere riktig. Men når matbransjen er en del av utfordringen, kan den også være en del av løsningen. I et matsystem der alt henger sammen, kan små endringer ett sted skape store ringvirkninger et annet, både hjemme hos oss og gjennom hele kjeden: fra produsent til butikkhylle.
Vi vil se nærmere på hvordan matsvinn har utviklet seg gjennom historien, hva som fører til matsvinn i private husholdninger i dag, og hvordan både forbrukerne og matbransjen kan bidra til en mer bærekraftig matkultur i hjemmene. For selv om utfordringene er store, er løsningene ofte nærmere enn vi tror, både hjemme på kjøkkenet og i butikkhyllene.
Historien om maten vi ikke spiste
Mat er forgjengelige, slik at noe matsvinn vil det alltid være. Matsvinn er derfor ikke noe nytt fenomen. Vi må mer enn 12 000 år tilbake i tid for å finne et samfunn der matsvinn ikke eksisterte. I jeger- og sankersamfunnet var overlevelse avhengig av at alle ressurser ble utnyttet. Bein, skinn og matrester ble gjenbrukt, og maten ble delt.[3] Kanskje kan vi si at menneskelige fellesskap i forhistorisk tid hadde minimalt matsvinn.
Med dannelsen av jordbrukssamfunn, ble matoverskudd mulig,[4] men lagringsmetodene var enkle og overskuddsmaten ble ofte dårlig.[5] Dermed oppsto matsvinn. Tidlige samfunn, som egypterne, grekerne og romerne utviklet bedre lagringsteknikker som kornlagre, tørking og salting, noe som bidro til å redusere matsvinnet.[6] Likevel førte fremveksten av sivilisasjoner med sterkt hierarki til en skjevfordeling av matressursene. Avstanden mellom rik og fattig økte og store deler av befolkningen sultet.[7] De berømte romerske bankettene var et symbol på overflod og sløsing, noe som viser at matsvinn ikke bare var et resultat av ineffektivitet, men også av sosial ulikhet. Å kaste mat ble et privilegium for de få. I dag er situasjonen dessverre langt på vei den samme. Hver dag går 733 millioner mennesker sultne til sengs, mens vi i de rikeste landene kaster en tredjedel av all mat som produseres.[8]
Med matsvinnet oppsto også de første matredderne. Bønder i middelalderens Europa brukte matrester i supper og gryter. Mange mennesker i tidligere tider utnyttet matressursene til fulle. Våre forfedre var både nøysomme og kreative – tørt brød ble forvandlet til krutonger og arme riddere, potetvannet havnet i suppa. Imidlertid var denne frugaliteten sjelden drevet av idealistiske verdier: De hadde rett og slett ikke råd til annet. Å kaste mat uten umiddelbare konsekvenser er noe tidligere generasjoner aldri hadde råd til.
På 1800-tallet bidro metoder som hermetisering og kjøling til å forlenge matvarenes holdbarhet, men industrialiseringen førte også til at store mengder mat ble kastet som følge av standardisering og strenge kvalitetskrav.[9]

Først på begynnelsen av 1900-tallet ble matsvinn for alvor anerkjent som et samfunnsproblem, særlig i krigstid. Under både første og andre verdenskrig oppfordret myndigheter til matbevaring gjennom slagord som «Waste Not, Want Not».[10] Slik kom de første kampanjene mot matsvinn i gang. Med industrialisert jordbruk, matbutikker og nye emballasjeløsninger ble matproduksjonen mer effektiv, men matsvinnet ble samtidig mer komplekst.[11]
Fastfood-kulturen fra 1970- til 1990-tallet forsterket en bruk-og-kast-mentalitet som vi fortsatt har i dag. Samtidig er det viktig å få fram at matsvinn henger sammen med rikdom. Norge er blitt et rikt land der mat er relativt billig og kun en mindre del av forbruksutgiftene går med til mat. Da er det ikke overraskende at matsvinnet øker fordi man vil bruke tid på noe annet enn å ta vare på maten.
På begynnelsen av 2000-tallet begynte FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), FNs miljøprogram (UNEP) og flere andre organisasjoner dessuten å rette oppmerksomheten mot matsvinnets miljøpåvirkning. I denne perioden ble de første kvantitative målingene og definisjonene av matsvinn utviklet.[12] Matsvinn ble offisielt anerkjent som et globalt problem.
Kort tid etter kom ordet «matsvinn» på agendaen i Norge. I 2012 ble prosjektet ForMat og organisasjonen Matvett etablert.[13] Dette skjedde på initiativ fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Dagligvareleverandørenes Forening (DLF), Dagligvarehandelens Miljøforum (DMF), Landbruks- og matdepartementet (LMD), Miljødirektoratet og Norsk institutt for bærekraftsforskning (NORSUS). Sistnevnte, som den gang het Østfoldforskning, fikk ansvaret for å kartlegge matsvinnet i Norge, en oppgave instituttet fortsatt har i dag.
Med definisjoner og metoder på plass ble også målet om å redusere matsvinn formalisert. Blant annet forpliktet Norge seg til FNs bærekraftmål i 2015, der delmål 12.3 innebærer en halvering av matsvinn fra dagligvarehandel og husholdninger innen 2030.[14] For å følge opp dette, inngikk norske myndigheter og bransjeaktører i 2016 «Bransjeavtalen for reduksjon av matsvinn», som forplikter partene til å redusere matsvinnet i Norge med 50 %.[15]
Ved hjelp av kampanjer, initiativ og prosjekter har matsvinnet i Norge blitt redusert med 24 % siden 2015 da man startet det systematiske arbeidet med å redusere matsvinn.[16] Dette samarbeidet har imidlertid primært satt søkelys på matbransjens matsvinn. For at Norge skal kunne nå sine nasjonale mål og internasjonale forpliktelser, er det nødvendig å iverksette flere tiltak for å forebygge og redusere matsvinnet, spesielt i private husholdninger. Reduksjon i matsvinn i private hjem er utfordrende, særlig ettersom ingen kan gripe inn i folks daglige rutiner eller direkte påvirke hvordan vi håndterer maten vår.
Å kaste mindre mat handler ikke bare om å nå bærekraftmålene, det er også et spørsmål om ressursforvaltning, sosial rettferdighet og respekt for maten vi produserer. Historien om maten vi ikke spiste, kan derfor være en nøkkel til hvordan vi kan endre fremtiden ved å lære av fortiden, gjenopplive gode vaner og skape nye løsninger for en mer bærekraftig matkultur.
Hvilken mat kaster husholdningene?
Matsvinn i norske husholdninger består i stor grad av måltidsrester, fersk frukt og grønnsaker, samt brød og bakervarer. I mindre mengder kastes også kjøtt, fisk og meieriprodukter. Fordelingen av hvilke matvarer som oftest kastes i norske husholdninger vises i denne figuren.

Figur: Selvrapportert matsvinn i norske husholdninger i prosent.[17]
Flere faktorer kan ha bidratt til denne nedgangen. Økende bevissthet om matsvinn, både i media og i samfunnet generelt, har trolig spilt en rolle, sammen med matbransjens tiltak for å forlenge holdbarhet og redusere svinn. Samtidig har økonomiske utfordringer, som økte matvarepriser, sannsynligvis gjort forbrukere mer bevisst på å utnytte maten bedre. Likevel er matsvinn fortsatt et betydelig problem, og store mengder fullt spiselig mat kastes daglig.
Hvorfor kaster vi spiselig mat?
Mange av oss har opplevd det: Vi rydder i kjøleskapet og finner en yoghurt med utgått dato, en halvfull pakke med skinke vi glemte bort, eller en salat som har blitt slapp. Ifølge NORSUS sin siste kartlegging fra 2023er den vanligste årsaken til matsvinn i norske hjem at matvarer rett og slett blir glemt.Maten blir stående i kjøleskapet eller et annet sted i hjemmet og blir dårlig før noen rekker å spise den. Dette fører også til at vi kjøper dobbelt opp. Vi husker ikke hva vi allerede har hjemme, og ender opp med å handle samme matvarer på nytt.
Ikke all mat som kastes skyldes ren forglemmelse. I studien «Maten vi kaster» av Marie Hebrok og Nina Heidenstrøm[18] beskrives en annen mekanisme: Mange utsetter å kaste mat helt til den har synlige tegn på forråtnelse, som mugg eller dårlig lukt. På den måten slipper vi den dårlige samvittigheten, vi kan si til oss selv at vi i det minste prøvde å spise opp maten. Hebrok og Heidenstrøm kaller dette fenomenet mat «på nåde»: Maten blir aldri aktivt forsøkt brukt opp, fordi beslutningen om hva man skal gjøre med den stadig utsettes. Det handler ikke om å redde maten, men om å slippe unna ubehaget ved å ta et valg. Når det aldri skjer, er resultatet gitt: Maten blir liggende til den er synlig dårlig, og først da kastes den med ren samvittighet.
Den samme psykologien kan imidlertid brukes den andre veien. Hvis vi forstår hvorfor folk unngår å ta valg, kan vi også gjøre det enklere å ta de riktige valgene. Det er nettopp det dulting handler om: Å påvirke atferd ved å gjøre bærekraftige valg enklere og mer intuitive.
Matvett (bransjeorganisasjonen mot matsvinn) og NudgeLab (et norsk rådgivningsbyrå spesialisert på atferdsøkonomi) undersøkte derfor i 2025 hvordan dulting kunne hjelpe husholdninger til å kaste mindre mat. Deltakerne valgte tre matvarekategorier de ville prøve å kaste mindre av. I åtte uker fikk de daglige SMS-er med spørsmålet: «Hvordan gikk det med matkastingen i går?» Hver mandag mottok de også en kort melding med enkle strategier for å omsette gode intensjoner i handling. Resultatene viste en tydelig positiv effekt: De daglige påminnelsene og tipsene gjorde deltakerne mer bevisste på matsvinn i hverdagen, og strategiene hjalp dem med å gjennomføre endringer i praksis. Studien viste også at selv mindre tiltak kan ha betydning. Deltakerne som kun mottok informasjon og tips én gang i starten, uten daglige påminnelser, reduserte også matsvinnet sitt. Det tyder på at selv en enkelt dose bevisstgjøring kan være nok til å sette i gang en endring.[19]
Teknologiske løsninger kan også spille en viktig rolle i å redusere matsvinn i husholdningene. Rundt om i verden finnes det allerede apper som hjelper forbrukere med å holde oversikt over hva de har i kjøleskapet og når matvarene utløper. Disse appene fungerer gjerne slik at man enkelt skanner matvarene når de handles. Problemet er at disse appene likevel krever at vi manuelt legger inn holdbarhetsdatoen, siden strekkodene ikke inneholder denne informasjonen. Dette gjør prosessen tidkrevende, og mange gir opp etter kort tid.
Dette er ikke bare en utfordring for forbrukerne, men også for dagligvarebransjen. Uten strekkoder med holdbarhetsdato må ansatte manuelt finne og nedprise varer som nærmer seg utløpsdato, noe som krever mye tid og øker risikoen for at mat ikke blir solgt i tide. NorgesGruppen har derfor de siste årene testet hvordan det å inkludere holdbarhetsdato i strekkoden kan bidra til å redusere matsvinn og effektivisere butikkdriften. I 2019 innførte MENY, i samarbeid med Norfersk, strekkoder med holdbarhetsdato på utvalgte ferske kjøttprodukter blant deres egne merkevarer.[20] Dette gjorde det mulig å automatisere nedprisingen av varer med kort holdbarhet, noe som resulterte i en samlet reduksjon av matsvinn på 18 %. Piloten viste at systemet ikke bare reduserte matsvinn i butikkene, men også frigjorde tid for de ansatte.
Med strekkoder som inneholder holdbarhetsdato, kan også forbrukerløsningene vi nevnte tidligere bli langt mer brukervennlige. I 2023 testet Matvett i samarbeid med Nofima en app som bruker QR-koder for å gi forbrukere bedre oversikt over matvarer, utløpsdatoer og oppskriftsforslag basert på tilgjengelige ingredienser. Studien viste at slike løsninger kan gjøre det enklere å planlegge innkjøp, bruke opp mat i tide og dermed redusere matsvinn.[21] Ved å bygge videre på denne typen teknologi kan vi gjøre det lettere for forbrukerne å unngå og kaste mat – ikke bare i butikken, men også hjemme.
Andre teknologiske innovasjoner, som smartkjøleskap, kan også bidra til bedre oversikt og redusert matsvinn. Slike kjøleskap har innebygde sensorer og mobiltilkobling, som lar brukeren se hvilke matvarer som nærmer seg utløpsdato og gi påminnelser om når de bør brukes. I tillegg kan funksjoner som temperatur- og lysjustering forlenge holdbarheten, for eksempel ved å tilpasse temperaturen til ulike matvarer eller simulere sollys for å bevare næringsstoffer.
Mens vi venter på teknologiske løsninger som kan hjelpe oss med å holde oversikt over maten vi glemmer, er riktig oppbevaring avgjørende for å forlenge holdbarheten og redusere svinnet. Matvett har derfor utviklet «Brukopp-leksikon», en guide med praktiske råd om hvordan ulike matvarer bør lagres for å holde seg frisk lengst mulig. Guiden er tilgjengelig på Matvetts nettside.[22]
Til syvende og sist handler det å ikke kaste mat om å ta seg tid til de gode rutinene som gjør at maten blir oppbrukt før den blir dårlig. Når vi glemmer eller utsetter å bruke maten, glemmer vi også alt arbeidet og alle ressursene som ligger bak: Vannet, jorda, energien og menneskene som har sørget for at maten havnet i kjøleskapet vårt. Å redusere matsvinn handler derfor ikke bare om å huske hva vi har i kjøleskapet, men mer overordnet om respekt for både maten og alt som skal til for å produsere den.
«Rest» in Peace
Noe av det vi ofte glemmer i kjøleskapet er middagsrester. Vi lager gjerne litt ekstra med tanke på å spise det senere, men altfor ofte ender restene likevel i søpla. Dette er også en av de vanligste årsakene til matsvinn i hjemmet.[23] I prosjektet «Sustainable Eaters»[24] testet forskere ulike verktøy og løsninger for å hjelpe folk med å spise opp middagsrester. Ett av tiltakene var en holdbarhetsindikator som viser om maten fortsatt er trygg å spise. Resultatene var lovende: En tredjedel av deltakerne følte seg tryggere på å bruke restemat flere ganger i uken.
Et annet studie i det samme prosjektet undersøkte om dulting gjennom regelmessige påminnelser også kunne tilrettelegge for økt bruk av rester. Resultatet ble at matsvinnet ble redusert med nesten 40 %. Studien viste også at selv små dult kan ha effekt: kontrollgruppen, som kun registrerte matsvinn uten daglige påminnelser, reduserte også matsvinnet med 22 %.[25]
Dulting har imidlertid en viktig begrensning: Uten at endringen blir en internalisert vane, holder ikke effekten. De som ikke ble utsatt for dulting i studien måtte i større grad reflektere over egne vaner og ta aktive valg, noe som kan ha ført til en mer bærekraftig endring over tid. En oppfølging etter 52 uker viste at gruppen utsatt for dulting hadde økt sitt matsvinn, mens, veldig overraskende, hadde kontrollgruppen fortsatt å redusere sitt svinn. Jevnlig oppfølging av matsvinn synes derfor viktig.
Med kampanjen «Redningsøyeblikket» testet Too Good To Go[26] også hvordan dulting kunne gjøre det enklere å bruke opp matrester i private husholdninger. Utgangspunktet for kampanjen var at mens store deler av matbransjen er i gang med reduksjon av sitt svinn, går det saktere med reduksjon av matsvinnet tilknyttet husholdninger. Det er et stort problem fordi forbrukerne står for om lag halvparten av det kartlagte matsvinnet i Norge. Spørsmålet var hva som kan gjøres for å sikre reduksjon også i de tusen hjem, og kampanjen med dulting har gitt gode resultater. Med dulting forstår vi «små uformelle virkemidler for å påvirke atferd i ønskede retninger, for eksempel mer klimavennlig retning, helseriktig retning eller mer samfunnsøkonomisk lønnsom retning.»[27]
I samarbeid med Bakehuset, Lerum syltetøy, Synnøve skivet gulost og Prior egg prøvde Too Good To Go i 2019 ut korte, konkrete budskap direkte på emballasjen for å inspirere forbrukerne til å bruke opp maten. Eksempler på slike budskap var: «Fra tørt til toast. I brødristeren blir også skalken god.» eller «Heilt smooth. Lag smoothie-fest av siste rest.»

Teknologien kan også tas i bruk for å inspirere forbrukere til å bli mer kreative med maten de har hjemme. På nettsidene til Matvett, Matprat og TORO kan du for eksempel skrive inn hvilke ingredienser du har tilgjengelig og få forslag til nye og smakfulle retter. Enten det er gårsdagens pasta, slappe grønnsaker eller en halvfull yoghurt i kjøleskapet, finnes det utallige måter å gi restene nytt liv på. Ved å se på restemat som en mulighet fremfor et problem kan vi ikke bare redusere matsvinn, men også eksperimentere mer på kjøkkenet og oppdage nye favorittretter.
Utfordringen er ikke bare å bruke restene, men også hvordan de lagres. Mange gjenbruker emballasje til matoppbevaring, men ikke all emballasje er laget for dette. Ifølge Mattilsynet bør engangsemballasje som isbokser og yoghurtbegre resirkuleres, da de ikke nødvendigvis tåler gjentatt bruk eller kontakt med annen mat. For å gjøre det enklere å oppbevare rester trygt og redusere matsvinn, har «Mere Mat»[28] derfor utviklet et suppebeger som også fungerer som en matredderboks. Det er designet for gjenbruk, har en tett låsemekanisme for kjøleskap og fryser, og tåler oppvarming i mikrobølgeovn. I tillegg er designet gjort mer bærekraftig ved at trykket er fjernet fra begeret og erstattet med avtakbare papiretiketter som kan resirkuleres. Slik kan smart emballasje gjøre det lettere for forbrukere å ta vare på maten – og redusere matsvinn hjemme.

En annen utfordring med matrester er porsjonering, spesielt for dem som bor alene. En forbrukerundersøkelse fra Stenstgård et al. (2023)[29] viser at single husholdninger står for anslagsvis 30 % av matsvinnet fra forbrukerleddet. En viktig faktor her er emballasjestørrelsen. Siden mange dagligvarer selges i store pakninger, kan det være vanskelig for små husholdninger å kjøpe akkurat passe mengde mat. Resultatet er ofte rester som ikke rekker å bli spist før de blir dårlige, og dermed ender opp som matsvinn. Ifølge «Middagsdagboken 2017», publisert av Ipsos,[30] spiser én av fire nordmenn middag alene på hverdager. Når mange matvarer har to eller flere porsjoner, kan det være vanskelig å få brukt opp alt i tide. For å imøtekomme denne utfordringen utviklet dagligvarekjeden KIWI en serie middagsprodukter spesielt tilpasset enkeltpersoner, kalt «Billig middag for én». Serien består av enkeltpakkede middagsalternativer som kyllingfilet, laksefilet, svinekjøtt og rødbeteburgere. Ved å tilby mindre pakningsstørrelser gjorde KIWI det enklere for forbrukere i mindre husholdninger å unngå å sitte igjen med matvarer de ikke får spist opp.[31]
Mindre forpakninger ser faktisk ut til å fungere. En studie fra Stensgård og Hohle[32] viser at mindre forbrukerpakninger kan bidra til å redusere matsvinn, særlig for matvarer som brød, melk og ferske grønnsaker – produkter som ofte kastes helt eller delvis ubrukt. En metastudie fra 2019[33] viser også at betydningen av pakningsstørrelser varierer mellom ulike matvarer, men at nettopp brød, melk og ferske grønnsaker er blant de produktene som kan ha størst nytte av mindre forpakninger. Disse funnene understøtter at strategier som KIWIs «Billig middag for én» ikke bare er praktiske for forbrukerne, men også kan spille en viktig rolle i arbeidet med å redusere matsvinn.
I tillegg til utfordringen med porsjonering for dem som bor alene, kan det være vanskelig å beregne riktig mengde mat når man lager til flere. Ifølge rapporten «Maten vi kaster»[34] sitter mange igjen med rester etter måltider, enten fordi det er vanskelig å beregne hvor mye som trengs, eller fordi noe uforutsett dukker opp, som at færre enn ventet spiser sammen. Selv med gode intensjoner om å bruke restene, blir planene ikke alltid gjennomført. Noen ganger glemmes de i kjøleskapet, andre ganger frister det mer å spise noe annet.
Usikkerhet rundt porsjonering er spesielt merkbar når vi lager mat til flere enn vanlig, for eksempel med gjester på besøk.[35] For å unngå at det blir for lite mat, velger mange å lage litt ekstra, noe som kan resultere i store mengder rester. Idealer om omsorg, sunnhet og matglede fører gjerne til at vi kjøper mer enn vi trenger, særlig frukt og grønt. Ofte ender restene opp ubrukt.
Barnefamilier møter også spesifikke utfordringer med porsjonering. Matkasser og ferdige middagsplaner skape matsvinn hvis de ikke passer inn i husholdningens vaner. Barn spiser ikke alltid det samme som voksne, og det kan være vanskelig å forutse hvor mye de faktisk kommer til å spise. Noen husholdninger opplever også at de ikke rekker å spise opp maten før den blir dårlig, spesielt hvis de har en fast ukesmeny de ikke klarer å følge fullt ut.[36]
Disse utfordringene viser at matsvinn knyttet til porsjonering ikke bare gjelder små husholdninger, men også storfamilier og situasjoner hvor man lager mat til flere. Fleksible løsninger, bedre planlegging og bevissthet rundt mengdeberegning kan bidra til å redusere matsvinn i både små og store private husholdninger.
Initiativene nevnt over viser hvordan ulike tilnærminger kan bidra til at rester faktisk blir spist. Holdbarhetsindikatorer kan gi trygghet til å bruke restemat, mens dulting, gjennom påminnelser og emballasjemerking, hjelper forbrukere med å ta bærekraftige valg. Kampanjer som «Redningsøyeblikket» og digitale løsninger gjør det enklere å finne inspirasjon til å bruke rester. Samtidig legger matbransjen til rette for bedre oppbevaring med gjenbrukbar emballasje, og for mindre rester i små husholdninger gjennom tilpassede pakningsstørrelser. Matbransjen bør satse videre på tiltak som emballasje med bedre åpne- og lukkemekanismer for økt holdbarhet og bedre informasjon om lagring og bruksområder for produktene sine. Til syvende og sist handler det om å gjøre restemat like tilgjengelig og naturlig som det å lage noe nytt. Først da blir det en vane å spise opp maten.
Dato-skrekk
Den største delen av matsvinnet i norske husholdninger skyldes matvarer uten datomerking, som brød, frukt, grønnsaker og middagsrester. Likevel viser forskning fra NORSUS (2023)[37] at usikkerhet rundt datomerking fortsatt fører til at mat kastes unødvendig. Mange forbrukere er usikre på hvor strengt de skal tolke «best før» og «siste forbruksdag» og stoler ikke alltid på egne sanser når de vurderer om maten fortsatt kan spises.
Denne utfordringen ble, for eksempel, særlig tydelig i 2017, da Mette Nygård Havre og hennes barn erfarte at melk og yoghurt ofte var like fine etter utløpsdato. Havre tok kontakt medQ-Meieriene og utfordret dem på merking av produktene. Resultatet ble en ny tilleggsmerking: «Best før, men ikke dårlig etter».[38] Dette inspirerte flere matprodusenter, og i etterkant ble den norske matbransjen enige om å bruke supplerende holdbarhetsmerking på «best før»-merkede matvarer der det er relevant.[39] Blant de vanligste formuleringene er «Best før, ofte god etter» og «Ikke dårlig etter», som tydelig signaliserer at mat ikke nødvendigvis er dårlig selv om datoen er passert. Tilleggsmerkingen gjelder kun for matvarer med «best før»-dato og er et viktig steg mot å endre forbrukeratferd i en mer bærekraftig retning.
Selv om studier ikke har vist at supplerende merking fører til mindre matsvinn,[40] kan den likevel være nyttig, spesielt for yngre forbrukere som ikke er helt sikre på forskjellen mellom «best før» og «siste forbruksdag». Videre, for å gi forbrukerne nettopp bedre veiledning, tok Matvett initiativet til tilleggsmerking og lyktes med å samle bransjen om omforent ordlyd: «Se, lukt, smak», som oppfordrer folk til å bruke sansene sine for å vurdere matens kvalitet etter utløpsdatoen.[41] Flere aktører har allerede tatt dette i bruk på emballasje, nettsider og i kampanjer. Målet er å øke kunnskapen og tryggheten rundt matens holdbarhet for slik å bidra til redusert matsvinn i hjemmene.
Storhandel eller småturer?
Planlegging av måltider og innkjøp trekkes ofte frem som et effektivt virkemiddel for å redusere matsvinn, men hvorvidt dette stemmer i praksis avhenger av flere faktorer. Ifølge en rapport fra SIFO[42] sier 58 % av norske forbrukere at planlegging bidrar til mindre matsvinn, mens 22 % mener det ikke har noen effekt. I Oslo ser vi et litt annet bilde: Her svarer 53 % ja, mens hele 31 % mener at planlegging ikke reduserer matsvinn. En mulig forklaring er at byboere ofte har kortere avstand til dagligvarebutikker og dermed kan handle mer etter behov i stedet for å planlegge for en hel uke. Samtidig kan en større andel av måltidene bli erstattet av restaurantbesøk eller annen matservering, noe som påvirker hvor mye mat som faktisk blir kastet hjemme.
Det er tydelig at graden av planlegging henger sammen med vaner rundt innkjøp og forbruk. Samme rapport viser at 50 % av norske forbrukere handler én til to ganger i uken, mens 42 % handler tre til fire ganger i uken. Hyppigere handleturer kan gi bedre oversikt over ferskvarer og redusere risikoen for at mat blir dårlig før den blir spist. Samtidig kan det å handle sjeldnere og i større mengder bidra til at man unngår impulskjøp og har bedre kontroll over hva som finnes i kjøleskapet. Dette dilemmaet blir spesielt tydelig når vi ser på hvordan livssituasjon og husholdningssammensetning påvirker matsvinn.
SIFO-rapporten nevner at husholdninger med barn ofte opplever en mer forutsigbar måltidsrytme sammenlignet med enslige eller par uten barn.Levering og henting i barnehage eller skole, faste måltider og leggetider gir en viss struktur som gjør det lettere å planlegge innkjøp. Likevel finnes det uforutsigbarhet også her: Små barn kan være kresne og endre preferanser fra dag til dag, noe som gjør det vanskelig å vite hvor mye de vil spise. Dette kan resultere i matsvinn når matrester ikke blir spist opp eller når matpakker som kommer hjem igjen blir uspiselige.[43] Når barna blir eldre, skaper deres økte selvstendighet en ny form for uforutsigbarhet. Plutselig kan de være borte fra middagsbordet på grunn av aktiviteter eller spontane planer med venner, eller de kan ta med seg flere gjester enn forventet. Dette kan gjøre porsjonering og innkjøpsplanlegging utfordrende, spesielt for dem som handler stort én gang i uken.
I tillegg peker SIFO-rapporten på hvordan motstridende idealer spiller inn på matsvinn i husholdninger. Mange ønsker å være sparsomme og unngå avfall, samtidig som de gjerne lager store porsjoner for å spare tid i en travel hverdag. Frukt og grønnsaker er en kategori som ofte går til spille, nettopp fordi folk kjøper dem med en intensjon om å spise sunt, men ikke alltid klarer å følge opp dette før varene blir dårlige. Når livets rutiner endrer seg, enten på grunn av jobb, skole, sosiale aktiviteter eller spontane valg, kan maten i kjøleskapet lett miste sin planlagte bruksanledning. I slike tilfeller kan det oppstå en konflikt mellom ønsket om struktur og behovet for fleksibilitet.
Til slutt viser funnene fra SIFO-rapporten at både planlegging og spontanitet har sine fordeler og ulemper. Mens noen husholdninger kompenserer for uforutsigbarhet ved å handle oftere, finner andre strategier som å fryse ned mat eller være mer kreative med rester. For mange handler det ikke om en enten-eller-tilnærming, men snarere om å finne en balanse mellom fleksibilitet og kontroll for å redusere matsvinn på en måte som passer deres livsstil.
Ettersom både planlegging og spontanitet har sine fordeler og ulemper, er det interessant å se hvordan løsninger fra matbransjen påvirker dette. Matkasser og netthandel av dagligvarer har blitt lansert som løsninger for å gjøre hverdagen enklere og potensielt bidra til å redusere matsvinn.[44] Disse tjenestene skal gjøre hverdagen enklere og gi bedre kontroll over matinnkjøp, men påvirker de faktisk hvor mye mat som kastes?
SIFO-rapporten[45] viser at matkasser kan bidra til mindre svinn ved å tilby ferdig tilpassede porsjoner og konkrete oppskrifter, noe som reduserer risikoen for impulskjøp og glemt mat i kjøleskapet. Mange forbrukere opplever at matkasser gir inspirasjon til å prøve nye retter og at den forhåndsplanlagte menyen gjør det enklere å unngå unødvendige innkjøp. Samtidig kan faste menyer også være en utfordring dersom maten ikke passer husholdningens preferanser, allergier eller spontane endringer i planer. Dersom ingredienser blir stående ubrukt, fordi de ikke faller i smak eller fordi husholdningen velger å spise ute i stedet, kan matkasser paradoksalt nok føre til matsvinn. Nettoeffekten på matsvinn er dermed ikke klar.
Netthandel gir på sin side forbrukerne bedre oversikt over hva de allerede har hjemme, noe som kan redusere overflødige kjøp. I tillegg unngår man fristelsen til impulskjøp som ofte skjer i fysiske butikker. Likevel kan større pakningsstørrelser eller minimumsbestillinger føre til at husholdninger ender opp med mer mat enn de egentlig trenger.[46] Leveringsintervaller og behovet for å planlegge større innkjøp på forhånd kan også påvirke hvorvidt maten blir brukt opp i tide.
Til sammen viser dette at selv om matkasser og netthandel kan være nyttige verktøy for å redusere matsvinn, avhenger effekten av hvordan de brukes i praksis og hvor godt de tilpasses forbrukernes behov og vaner. En kombinasjon av smarte innkjøpsstrategier, fleksibilitet i planlegging og bevisst bruk av slike tjenester kan derfor være avgjørende for å oppnå en reell reduksjon i matsvinn.
Konklusjon
I begynnelsen av denne artikkelen lærte vi hvordan matsvinn har vært en utfordring i mange år. Gjennomgangen av forskning og tiltak viser at det finnes mange effektive virkemidler: Dulting og påminnelser kan raskt redusere matsvinn, selv om effekten avtar når påminnelsene slutter. Teknologiske løsninger, som strekkoder med holdbarhetsdato, ga også betydelig reduksjon i matsvinn. Holdbarhetsindikatorer for matrester økte tryggheten til å bruke restemat. Tilpassede pakningsstørrelser og smartere emballasje har også vist lovende resultater. Samlet sett viser forskningen at matbransjen har en viktig mulighet til å hjelpe forbrukere å redusere matsvinn hjemme. Imidlertid kan mer gjøres. Ingen enkelt løsning er tilstrekkelig, men kombinasjonen av teknologi og kommunikasjon kan gjøre en reell forskjell fordi alle tiltakene har sine ulemper. Det er tiltakenes samlede effekt som vil fungere. Til syvende og sist handler det, bredere sett, ikke bare om tiltak, men om hvordan vi ser på mat og ressursene bak den.
Bak hver matvare ligger innsatsen til mange mennesker, fra dem som dyrker og høster råvarene til dem som transporterer, foredler og selger dem. Hver bit mat vi spiser er et resultat av tid, kunnskap og hardt arbeid. Dette gjelder spesielt for kjøtt og fisk. Mat fra dyr er resultat av at dyrene har ofret livet sitt for å bli mat. Å kaste mat fra dyr kan derfor kjennes ekstra krevende moralsk sett.
Mat er en del av et større system, akkurat som i naturens økosystemer. Naturlige systemer er sirkulære, hvor ingenting går til spille. I det menneskeskapte matsystemet produseres enorme mengder avfall. Ressurser som vann, jord og energi investeres i mat som aldri blir spist, og i stedet for å inngå i et kretsløp, blir de til svinn. I en verden der ressursene våre allerede er under press, har vi rett og slett ikke råd til å fortsette slik.
Matkulturen vår spiller en avgjørende rolle i hva vi velger å spise, og ikke minst hva vi velger å ikke spise. Den former hvordan vi verdsetter, tilbereder og forbruker mat og dermed også hvor mye som ender opp som svinn. I mange av fortidens matkulturer var det en selvfølge å bruke opp maten, planlegge godt og lage måltider av rester. Nå har mange av oss beveget oss bort fra dette, men vi har en mulighet til å skape en ny matkultur der det å ta vare på maten blir like naturlig som å nyte den.
Matsvinn er ikke bare forbrukernes ansvar, matbransjen spiller en nøkkelrolle. Bransjen selger ikke bare mat, den påvirker også hva vi spiser og hvordan vi spiser det. Tidligere kunne det virke motstridende for butikker og produsenter å oppfordre kundene til å kaste mindre, og dermed kanskje kjøpe mindre. I dag ser vi derimot en ny utvikling: Det handler ikke nødvendigvis om å selge mer, men om å selge smartere, og ta ansvar for hvordan vi påvirker både miljøet og samfunnene rundt oss.
Forbrukerne blir stadig mer opptatt av bærekraft, og de velger merkevarer som deler deres verdier. Butikker og produsenter som satser på løsninger for å redusere matsvinn, bygger ikke bare lojalitet, men også en sterkere markedsposisjon. Smarte tiltak, som digitale verktøy for bedre matplanlegging, fleksible pakkestørrelser og tydeligere merking av holdbarhet, kan gjøre en stor forskjell. Når bransjen legger til rette for at maten blir spist og ikke kastet, vinner alle: Kundene, miljøet og bedriftene selv.
Gjennom Bransjeavtalen har matbransjen allerede nådd delmålet om 30 prosent reduksjon av matsvinn innen 2025, og arbeidet fortsetter. Den reviderte bransjeavtalen vurderer blant annet hvordan offentlig sektor kan inkluderes, hvordan flere bedrifter kan forpliktes og hvordan man bedre når ut til forbrukerne. Samtidig ser vi at myndighetene stadig tar større grep. Matkasteloven, som er vedtatt og trer i kraft i 2027, vil stille nye krav til matbransjen, og de som allerede jobber aktivt med å redusere matsvinn, vil være bedre rustet for fremtiden. Å ta matsvinn på alvor handler ikke lenger bare om samfunnsansvar, det blir et konkurransefortrinn.
Når vi ser matsystemet som et helhetlig økosystem, forstår vi at ingen kan løse problemet alene. Men i skjæringspunktet mellom matkultur, matbransje og politikk ligger nøkkelen til en mer bærekraftig fremtid, en fremtid der vi igjen lærer oss å verdsette maten for den ressursen den faktisk er.
Referanser
Becker, L. (2024). Granaries and Storage Systems. Ancient Engineering Marvels. https://ancientengineeringmarvels.com/granaries-and-storage-systems-ancient-engineering-marvels
Boissoneault, L. (2017). Before the Fall of the Roman Republic, Income Inequality and Xenophobia Threatened Its Foundations. Smithsonian Magazine. https://www.smithsonianmag.com/history/fall-roman-republic-income-inequality-and-xenophobia-threatened-its-foundations-180967249/
FN-Sambandet (2023). Ansvarlig forbruk og produksjon (fn.no).
Food and Agriculture Organization of the United Nations (FAO), International Fund for Agricultural Development (IFAD), United Nations Children’s Fund (Unicef), World Food Programme (WFP) &World Health Organization (WHO) (2024): The State of Food Security and Nutrition in the World 2024. https://www.wfp.org/publications/state-food-security-and-nutrition-world-sofi-report
Gill, K. (2024). Evolution of Food Packaging: A Comprehensive History. It’s All Goods. https://www.itsallgoodsinc.com/insights/evolution-of-food-packaging-a-comprehensive-history
Gustavsson, J., Cederberg, C., Sonesson, U., Van Otterdijk, R., & Meybeck, A. (2011). Global Food Losses and Food Waste – Extent, Causes and Prevention. Roma: Food and Agriculture Organization of the United Nations.
https://www.fao.org/4/mb060e/mb060e.pdf
Hebrok, M. & Heidenstrøm, N. (2017): Maten vi kaster – En studie av årsaker til og tiltak mot matsvinn i norske husholdninger. Fagrapport nr. 1-2017. Oslo: SIFO, OsloMet. https://hdl.handle.net/20.500.12199/5337
Hebrok, M. (2020). Food Waste: A practice-oriented design for sustainability approach. PhD thesis 2020:177. Trondheim: NTNU. https://hdl.handle.net/11250/2676125
Hem, E. & Schönhage, N.L. (2025). Dulting. Store norske leksikon. https://snl.no/dulting
Ipsos (2018). Rapport om nordmenns middagsvaner. https://www.ipsos.com/nb-no/rapport-om-nordmenns-middagsvaner
Kraugerud, R.L. (2024). Restebruk kutter 40 prosent av husholdningers middagssvinn. Nofima.no. https://nofima.no/resultater/restebruk-kutter-40-prosent-av-husholdningers-middagssvinn/
Masterson, A. (2018). Agriculture arose from surplus, not hunger. https://muckrack.com/andrew-masterson/articles
Matvett (2015). ForMat Sluttrapport https://www.matvett.no/uploads/documents/ForMat-prosjektets-sluttrapport_180105_134627.pdf
Matvett (u.å). Se, lukt og smak på maten. https://www.matvett.no/aktuelt/se-lukt-smak
Matvett (u.å.).Dato i strekkoden ga 18 % matsvinnreduksjon. .https://www.matvett.no/bransje/suksesshistorier/dato-i-strekkoden-ga-18-matsvinnreduksjon
Mendes, C. (2024). Understanding Food Waste in Agriculture: Causes and Solutions. NaturalAgroExpress. https://naturalagroexpress.com/articles/understanding-food-waste-agriculture/
NHO Mat og Drikke (2018). Best før, ofte god etter. https://www.nhomd.no/politikk/regelverk-og-tilsyn/nyheter/2018/best-for.-ofte-god-etter/
Nofima (2025). Sustainable Eaters. Forbrukere i et bærekraftig norsk matsystem. https://nofima.no/prosjekt/forbrukere-i-et-baerekraftig-norsk-matsystem/
NudgeLab (2025): Matvett-utfordringen. Er det mulig å endre matkastevaner på åtte uker? https://www.thenudgelab.no/no/cases/matvett
Plataniti,L. & van de Glind, B. (2025). Faktaark om matsvinn i Norge 2024. https://norsus.no/publikasjon/faktaark-om-matsvinn-i-norge-2024/
Shapiro, J. (2024) The History of Food Waste in America: Timeline (shapiroe.com).
Springgate, M.E. (2024). Nutrition on the Home Front in World War II. National Park Service. https://www.nps.gov/articles/000/nutrition-on-the-home-front-in-world-war-ii.htm
Stensgård, A. & Hohle, S.M. (2024). Matsvinn i norske husholdninger. OR.28.24. Fredrikstad: NORSUS.https://norsus.no/publikasjon/matsvinn-i-norske-husholdninger/
Stensgård, A., Berntsen, I.C., Hohle, S.M., & Callewaert, P. (2023). Kartleggingsrapport for matbransjen og forbrukerleddet. OR.02.23. Fredrikstad: NORSUS. https://norsus.no/wp-content/uploads/OR.02.23-Kartleggingsrapport-for-matbransjen-og-forbrukerleddet-siste-versjon.pdf
Stensgård, A. E. & Hanssen, O.J. (2019). Matsvinn i Norge 2016. Rapportering av nøkkeltall 2016. OR.06.18. Fredrikstad: Øsfoldforskning. https://norsus.no/publikasjon/matsvinn-i-norge-2016
Svartebekk, K.M., Gaarder, M.Ø., Berget, I. & Amli, V. (2025). Need to Change’ consumers better respond to a dinner food waste intervention than ‘Want to Change’ consumers. SSRN. https://ssrn.com/abstract=5936342
Switch.no (u.å). – Jeg har viet store deler av livet til kampen mot matsvinn. https://switch.no/mat/jeg-har-viet-store-deler-av-livet-til-kampen-mot-matsvinn/
Wikström, F., Verghese, K., Auras, R., Olsson, A., Williams, H., Wever, R., Grönman, K., Pettersen, M.K., Møller, H. & Soukka, R. (2019). Packaging Strategies That Save Food: A Research Agenda for 2030. Journal of Industrial
Ecology, vol. 23, ss. 532-540. https://doi.org/10.1111/jiec.12769
Wæhle, E. (2024): Jegere og sankere. Store norske leksikon. https://snl.no/jegere_og_sankere
[1]Stensgård, A. & Hohle, S.M. (2024). Matsvinn i norske husholdninger. OR.28.24. Fredrikstad: NORSUS.
[2] Plataniti,L. & van de Glind, B. (2025). Faktaark om matsvinn i Norge 2024.OR.27.25. Fredrikstad: NORSUS. https://norsus.no/publikasjon/faktaark-om-matsvinn-i-norge-2024/
[3] Wæhle, E. (2024): Jegere og sankere. Store norske leksikon. https://snl.no/jegere_og_sankere
[4] Masterson, A. (2018). Agriculture arose from surplus, not hunger. https://muckrack.com/andrew-masterson/articles
[5] Gill, K. (2024). Evolution of Food Packaging: A Comprehensive History. It’s All Goods. https://www.itsallgoodsinc.com/insights/evolution-of-food-packaging-a-comprehensive-history
[6] Becker, L. (2024). Granaries and Storage Systems. Ancient Engineering Marvels. https://ancientengineeringmarvels.com/granaries-and-storage-systems-ancient-engineering-marvels
[7] Boissoneault, L. (2017). Before the Fall of the Roman Republic, Income Inequality and Xenophobia Threatened Its Foundations. Smithsonian Magazine. https://www.smithsonianmag.com/history/fall-roman-republic-income-inequality-and-xenophobia-threatened-its-foundations-180967249/
[8] Food and Agriculture Organization of the United Nations (FAO), International Fund for Agricultural Development (IFAD), United Nations Children’s Fund (Unicef), World Food Programme (WFP) &World Health Organization (WHO) (2024): The State of Food Security and Nutrition in the World 2024. https://www.wfp.org/publications/state-food-security-and-nutrition-world-sofi-report
[9] Shapiro, J. (2024) The History of Food Waste in America: Timeline.
https://shapiroe.com/blog/history-of-food-waste-timeline
[10] Springgate, M.E. (2024). Nutrition on the Home Front in World War II. National Park Service. https://www.nps.gov/articles/000/nutrition-on-the-home-front-in-world-war-ii.htm
[11] Mendes, C. (2024). Understanding Food Waste in Agriculture: Causes and Solutions. NaturalAgroExpress. https://naturalagroexpress.com/articles/understanding-food-waste-agriculture/
[12] Gustavsson, J., Cederberg, C., Sonesson, U., Van Otterdijk, R., & Meybeck, A. (2011). Global Food Losses and Food Waste – Extent, Causes and Prevention. Roma: Food and Agriculture Organization of the United Nations.
https://www.fao.org/4/mb060e/mb060e.pdf
[13] Matvett (2015). ForMat Sluttrapport.
https://www.matvett.no/uploads/documents/ForMat-prosjektets-sluttrapport_180105_134627.pdf
[14] FN-Sambandet (2023). Ansvarlig forbruk og produksjon.
https://fn.no/om-fn/fns-baerekraftsmaal/ansvarlig-forbruk-og-produksjon
[15] Stensgård, A. E. & Hanssen, O.J. (2019). Matsvinn i Norge 2016. Rapportering av nøkkeltall 2016. OR.06.18. Fredrikstad: Øsfoldforskning.
[16] Se note 2.
[17] Kilde, se note nr. 1.
[18] Hebrok, M. & Heidenstrøm, N. (2017): Maten vi kaster – En studie av årsaker til og tiltak mot matsvinn i norske husholdninger. Fagrapport nr. 1-2017. Oslo: SIFO, OsloMet. https://hdl.handle.net/20.500.12199/5337
[19] NudgeLab (2025): Matvett-utfordringen. Er det mulig å endre matkastevaner på åtte uker? https://www.thenudgelab.no/no/cases/matvett
[20] Matvett (u.å.).Dato i strekkoden ga 18 % matsvinnreduksjon.
https://www.matvett.no/bransje/suksesshistorier/dato-i-strekkoden-ga-18-matsvinnreduksjon
[21] Nofima. (2025). Sustainable Eaters. Forbrukere i et bærekraftig norsk matsystem. https://nofima.no/prosjekt/forbrukere-i-et-baerekraftig-norsk-matsystem/
[22] Se https://www.matvett.no/brukopp-leksikon
[23] Svartebekk, K.M., Gaarder, M.Ø., Berget, I. & Amli, V. (2025). Need to Change’ consumers better respond to a dinner food waste intervention than ‘Want to Change’ consumers. SSRN. https://ssrn.com/abstract=5936342
[24] Nofima (2025). Sustainable Eaters. Forbrukere i et bærekraftig norsk matsystem. https://nofima.no/prosjekt/forbrukere-i-et-baerekraftig-norsk-matsystem/
[25] Kraugerud, R.L. (2024). Restebruk kutter 40 prosent av husholdningers middagssvinn. Nofima.no. https://nofima.no/resultater/restebruk-kutter-40-prosent-av-husholdningers-middagssvinn/
[26] Too Good To Go er en app som lar deg kjøpe overskuddsmat fra deltakende butikker og serveringssteder. Mer om «Redningsøyeblikket»: https://www.convenience.no/nyheter/millioner-av-matvarer-far-ny-etikett/131999
[27] Hem, E. & Schönhage, N.L. (2025). Dulting. Store norske leksikon. https://snl.no/dulting
[28] Se https://www.meremat.no/
[29] Stensgård, A., Berntsen, I.C., Hohle, S.M., & Callewaert, P. (2023). Kartleggingsrapport for matbransjen og forbrukerleddet. OR.02.23. Fredrikstad: NORSUS. https://norsus.no/wp-content/uploads/OR.02.23-Kartleggingsrapport-for-matbransjen-og-forbrukerleddet-siste-versjon.pdf
[30] Ipsos (2018). Rapport om nordmenns middagsvaner. https://www.ipsos.com/nb-no/rapport-om-nordmenns-middagsvaner
[31] Produktserien finnes ikke lenger, kun en samling oppskrifter: https://kiwi.no/oppskrifter/billig-middag-for-en
[32] Se note nr. 1.
[33] Wikström, F., Verghese, K., Auras, R., Olsson, A., Williams, H., Wever, R., Grönman, K., Pettersen, M.K., Møller, H. & Soukka, R. (2019). Packaging Strategies That Save Food: A Research Agenda for 2030. Journal of Industrial Ecology, vol. 23, ss. 532-540. https://doi.org/10.1111/jiec.12769
[34] Se note nr. 17.
[35] Se note nr. 17.
[36] Se note nr. 17.
[37] Se note nr. 28.
[38] Switch.no (u.å). – Jeg har viet store deler av livet til kampen mot matsvinn. https://switch.no/mat/jeg-har-viet-store-deler-av-livet-til-kampen-mot-matsvinn/
[39] NHO Mat og Drikke (2018). Best før, ofte god etter. https://www.nhomd.no/politikk/regelverk-og-tilsyn/nyheter/2018/best-for.-ofte-god-etter/
[40] Se note nr. 1.
[41] Matvett (u.å). Se, lukt og smak på maten. https://www.matvett.no/aktuelt/se-lukt-smak
[42] Se note nr. 17.
[43] Se note nr. 17.
[44] Hebrok, M. (2020). Food Waste: A practice-oriented design for sustainability approach. PhD thesis 2020:177. Trondheim: NTNU. https://hdl.handle.net/11250/2676125
[45] Se note nr. 17.
[46] Se note nr. 17.